Fra Bagdad til Vadsø

Du vet, når det gjelder mine første inntrykk av Norge og Vadsø, de var ikke så veldig sterke for jeg var lenge i Europa. Jeg reiste mye og jeg var i Paris i syv år, jeg reiste mye, men Norge var det første skandinaviske landet jeg besøkte. Men når jeg så Oslo, så var mitt

første inntrykk at det er en liten by. Med en liten befolkning på en halv million. Med alle Norges ressurser burde den vært veldig vakker. Men jeg er lei for å si det – det er den ikke. For eksempel hvis jeg sammenlikner den med Bagdad, Bagdad er to og en halv millioner. På tross av situasjonen, er Bagdad vakker.

Og når jeg sammenlikner med for eksempel Paris så er det veldig stor forskjell.

Om jeg hadde noen forventninger? Jeg kjente til Norge fordi jeg leste mye, spesielt da jeg var ved universitetet i Paris, og på grunn av mine studier med internasjonalt diplomati burde jeg kjenne til alle landene og systemene i verden.

Hva er den største forskjellen mellom den norske og den irakiske naturen? Det er – i Irak er det veldig varmt. Du vet, ørkenens vær. Vår vinter er femti prosent av sommeren her. Så hovedforskjellen er kulda. Når noen kommer hit fra Midt-Østen, så vil hovedutfordringen være været.

Bagdad har en stor elv, Tigris, den deler Bagdad i to. Det er det samme som når Seinen krysser Paris, du har rive gauche og du har rive de droit. Og i Bagdad heter det det samme, elvens høyre og venstre side.

I Abbasideperioden valgte den første kalifen dette stedet fordi midt i er det mye daddelpalmer og appelsintrær og druer. Da jeg var ung var Bagdad et veldig nydelig bilde inni meg, på grunn av mye blomster og været var annerledes enn nå, for når krigen startet i 1980 mellom Iran og Irak, var det mye forurensning og vannsystemet og alt ble skadet. Og etter to år begynte amerikanerne og koalisjonen å krige angående problemet med Kuwait. Den største utfordringen nå for den irakiske naturen, er at amerikanerne bruker kuler belagt med uran, og dette skaper masse problemer for den irakiske naturen. Vannet… og den nye generasjonen med irakiske barn. Vi ser barna nå, de har ikke det grunnleggende for å leve som normale barn. Fordi de har ikke hender, de har ikke øyne, de har ikke bein. …

I Nord-Norge er det det samme som når man går i fjellet i Sveits eller mellom Tyskland og Frankrike. Det er mye ressurser, fint vær, mye grønt. Når du kommer fra fjellene til Bagdad begynner fjellene å bli mindre og mindre. Men fra Bagdad og sørover er det mye daddelpalmer, Irak har mer enn 450 forskjellige typer dadler. Mange folk vet ikke dette. Men hvis du leser kontrakten mellom Irak og Amerika i 1930 eller 40 så tok Amerika mange daddelpalmer fra Bagdad, og de plantet dem i Florida, fordi klimaet er det samme, og nå har de palmer som opprinnelig er fra Irak. Vi har mye vann i sør, mellom Basra og alle byene i midten. Vi har mange fugler, alle

fuglene som kommer fra Sibir, de kommer om vinteren fordi det er veldig kaldt, de kommer fordi vi har mye vann i dette området.

Hva jeg liker med den norske naturen? Du vet, jeg har en liten spøk med kona mi og familien min.

Jeg sa at jeg drømte i gamle dager at jeg var på et sted med masse vann, masse ressurser, masse grønt og at min familie er med meg.

 Og jeg ser det i Norge på små steder, for eksempel ved en hytte til en norsk venn utenfor Vadsø.

Da jeg var liten tilbrakte jeg to–tre år med min bestemor på landet utenfor Bagdad. Og jeg likte det landskapet. Her i Norge minner det om det, det er vann, det er mye grønt, jeg liker det. Etter 30 år med utfordringer og studier, nå trenger jeg å være i omgivelser som jeg kan slappe av i, for jeg er sliten.

Hva er mitt inntrykk av det norske folk? Min første norske venn var i 1988, en skjønn jente, vi gikk på franskkurs ved Sorbonne i Paris. Etter det jobbet jeg i 1991 i Bagdad som en koordinator mellom Røde Kors og Røde Halvmåne, og jeg møtte en norsk fyr, han var overhodet til delegasjonen i Amman. Han kom til Bagdad og vi hadde evaluering av behovene i Irak, spesielt for barna på den tiden. Og denne fyren hadde god sans for humor – da det var vinter i Bagdad så kom han med veldig lette klær. Jeg spurte hvorfor og han sa at: “For meg er dette som den norske sommeren”. Han sa et dette var deilig vær, fordi han savnet sola. På den tiden forsto jeg ikke helt hva han mente, men nå, fordi jeg bor her i Vadsø sier jeg at ja, når du tilbringer seks måneder uten sol så trenger du virkelig sola.

Jeg har ingen venner til nå, det er et problem. Det er veldig vanskelig å starte en relasjon med en nordmann. Kanskje de har hatt dårlige erfaringer med noen folk. Derfor tar de ikke noen flere skritt uten å tenke seg om, om de skal starte eller ikke. Men jeg ser at nordmenn er ikke så nervøse. Det er en stor forskjell mellom irakere og nordmenn. Nordmennene er ikke nervøse, kanskje fordi det er kaldt her, og hele tiden er det ikke noe problem, de bryr seg ikke. I Irak er vi litt stressa. Men så klart er det stor forskjell på irakere med vår situasjon fra 1980.

Når jeg ser en iraker så er han veldig stressa, han har mye utfordringer, han vil at alt skal skje straks! Knips! Mens nordmannen kanskje ikke ringer deg i morgen, kanskje etter tre dager. For eksempel har jeg hatt problem med min leilighet, i fire dager har jeg ikke hatt varmt vann. Jeg ringte han som ordner sånne ting, for å fikse det. I fire dager har han ikke gjort noe. Han lovte meg for fire dager siden at han ville gjøre det “i morgen“. I Irak så gjør vi det straks. Fordi det er noe viktig i ditt liv.

Hva er mitt inntrykk av det norske systemet? Du vet, det er et veldig dypt spørsmål. Dere har et spesielt system. Når jeg sammenlikner det med et hvilket som helst land i Europa, så er det veldig stor forskjell. På forskjellige måter. For eksempel så er dere veldig strenge på noen måter. For eksempel, når det gjelder førerkortet. Jeg var i Europa, de skulle teste meg, det var for alle som kan kjøre. Dette var hos politiet. De tar deg med og ser om du kan kjøre eller ikke. Her er det så komplisert. Men kanskje det er et spørsmål om penger, her er det private selskaper, de prøver å tjene på det. Men det får en effekt, dette er det norske systemet, ikke selskapet. Og de burde være atskilt, systemet og selskapene. Og når det gjelder helsesystemet, i Norge er det så komplisert sammenliknet med Irak. Irak, med vår situasjon, vår dårlige situasjon, hvis du har et lite problem så kan du fikse det på gata. Du har små klinikker, enten offentlig eller privat. Du betaler et lite beløp, og det blir ordnet. Her kan du glemme det. Du må vente, bruke mye penger, gå til en annen by, og det koster også penger. Selv på den medisinske siden er systemet her under utvikling. Det er ikke særlig… I Irak, alle legene, du sier at du har et problem og han kan fikse det, det er sant. Men her har jeg sett to pasienter som døde på grunn av feil diagnose. En fra Somalia, en palestiner, en fra Sudan nå. Men det dere har som er bra, er trygdesystemet, for barn og familier. Vi kan ikke bare snakke negativt! Så folk får dekket sitt minimum, de grunnleggende behov. Så hvis man er normal, kan man spise og drikke og ha et godt hjem.

Før hadde vi i Irak et departement for arbeid og sosiale saker, og de gjorde noe. En kvinne for eksempel, som mistet mannen sin i krigen eller i en ulykke for eksempel, regjeringen bygde hus

 til henne og gav det som en gave. Men vi kan ikke sammenlikne etter 28 år med krig og – sanksjonene var tøffe, i femten år. Og på den tiden – jeg skal ikke

 gå så dypt inn i dette, men bare gi deg et lite eksempel. På den tiden mistet vi ett barn under fem år hvert sjuende minutt.

Og i et intervju i 1996 med Madeleine Albright, den amerikanske utenriksministeren, spurte fyren henne, han sa at mer enn en halv million barn under fem år har dødd, og om Irak fortjente det. Og hun svarte, veldig kaldt; ”Ja, straffen er fortjent.” Tenk at en kvinne kan snakke på denne måten! Og etter 2003 kom amerikanerne til Irak for frigjøring og demokrati, og se nå etter fem år. Og de sier i media at de kommer for å hjelpe Irak. Tenk deg at en som har drept deg i tretten år, og han kommer for å frigjøre deg? Jeg tror ikke det.

Norge har ikke hatt krig siden andre verdenskrig.  Så vi kan ikke sammenlikne. I Norge har man et veldig godt liv, vi har alt. Partiene er uenige, men likevel er de innunder grunnlovens paraply. Men i Irak nei, vi har ikke det.  

Hva er hovedforskjellen på systemet i Norge og Irak? Vi var under Saddams regime fra 1968 til 2003. Det var ettparti-system. Det betyr at de andre partiene ikke fikk lov til å delta. Økonomien avhang av en ressurs, oljen. Vi hadde gode ting i Irak på den tiden, for eksempel var utdanningssystemet gratis, fra begynnelsen og til og med universitetet. Og i Norge tror jeg det er til og med videregående. Og helsesystemet i Irak på den tiden, alt var gratis. Operasjoner, røntgen, tannlegen, alt! Men i 1990 måtte man begynne å betale litt – i norske penger mindre enn 50 øre. Så, alle snakker om at Saddam var diktator, men han gjorde noe bra for landet. Det første Baath partiet gjorde etter revolusjonen da de kom til makten var å lage en ny lov: Utdanning er gratis. Og enda en: Sykehusene er gratis. Og enda en lov, han tok oljen fra de private selskapene og han tok kontroll. Han sa; “Gå, dette er vår ressurs”. Så i 1978 hadde Irak en av de største økonomiene i verden. Tenk på all skaden krigen har gjort.

Intervjuet sommeren 2008 av Sara Fossum.