Seraphine fra Kongo, nå bosatt i Vadsø.

Jeg kom hit til Norge på grunn av min far som var politiker i Kongo. Han var i en gruppe, et parti, som var i opposisjon. Det var mye problemer mellom hans parti og den regjeringen som var i Kongo. Han måtte flykte fra Kongo til Zambia, og han bodde der i cirka fem år, og fra Zambia fikk han sjansen til å velge et tredje land hvor han skulle gå, gjennom FN. Så da fikk han sjansen til å komme til Norge, og vi måtte treffe han her, og etter at alt var i orden, så kom vi til Norge. Jeg visste ingenting om Norge. Jeg visste ikke at vi skulle komme til Norge. Det var bare da at FN sa at vi skulle komme hit, da begynte jeg å lete etter bilder og informasjon på internett.  Jeg fant noen bilder, og jeg fant noe om språket, at det var vanskelig.

Vi kom rett fra Zambia til Vadsø. Selvfølgelig gjennom Oslo og Alta. Men det var kaldt. Det var i 2005, september, og det var kaldt. Men før vi kom så hadde vi en orientering. De skulle fortelle oss litt om Norge og hvordan er kulturen og været. De sa at det er litt forskjell mellom måten man lever på i Norge og måten vi lever på i vårt land. For eksempel sa de at det var kaldt, og at nordmenn er litt reservert.

Og de sa også at vi måtte forberede oss på å møte et kultursjokk. Så vi var litt informert før vi kom. Jeg tror ikke jeg fikk kultursjokk.  Men hvis jeg var ikke informert så skulle jeg fått et sånt kultursjokk. Men det gikk bra. Jeg visste at språket var vanskelig, så før jeg kom hit, jeg begynte allerede i Zambia å lete etter noe språk og noen ord på norsk, hvordan hilse og sånn. Det gikk bra, og da jeg kom – jeg lærte litt engelsk, og når jeg prøvde flere ganger å snakke norsk, når det ikke gikk så prøvde jeg med engelsk, noe sånt. Og det gikk fort, jeg måtte begynne på voksenopplæringa på øya her i Vadsø. Etter ett år tok jeg en sånn Bergenstest, norskprøve to, og det gikk bra. Og jeg kan bare si at det går bra med meg, uten problemer, og nå jobber jeg i avisa Finnmarken som trykkerassistent.

Det er kaldt. Jeg liker bedre når det er kaldt enn når det er varmt. Fordi, for eksempel, nordmenn sier “Det er ikke dårlig vær, bare dårlige klær,” så jeg tror det er bra når det er kaldt, så kan man bare kle på seg. Men når det er varmt så kan du ikke gjøre noe. Du kan prøve å bade flere ganger, men det går ikke. Så når det er kaldt, jeg tror det er bra. Men noen ganger, savner jeg sola. Mørketid, det er den dårligste, det er den vanskeligste tid. Jeg blir litt deprimert, jeg føler meg som i en boks, jeg liker ikke den. Det er den vanskeligste tid, jeg klarer ikke og tåler ikke.

Det er mye fjell i Kongo også, men ikke så mye som her i Norge. De ligger bare på vestlandet, og noe ligger på midten. Og så har vi fin natur med mange ville dyr, og fint vær, sola skinner hele tida. Det er en stor forskjell, klimaet. Og vi har bare to klimaer to årstider. Vinter og sommer. Seks måneder og seks måneder. Det er forskjellig fra Norge som har fire.

Jeg liker for eksempel korsen politikerne klarer å styre økonomien for eksempel, med den omfordelingspolitikken, at politikerne samler inntekter og deler dem, til for eksempel skole og helse. Det er forskjellen, det har vi ikke i Kongo. Og Norge er demokratisk, de prøver å diskutere, at alle kan delta og si noe. I Kongo er det er ikke så lett. Du kan ikke være på TV og snakke om statsministeren, om dårlige ting han har gjort eller den dårlige måten han styrer på. Du kan få store problemer, kanskje bli arrestert eller drept også.

Du vet, det er en stor forskjell mellom Kongo og Norge. Jeg fant ut at nordmenn var litt reservert. Du kan ikke hilse på en person som du ikke kjenner. Og det var, her i Vadsø, vanskelig å få seg venner. Til nå er det litt vanskelig. Men jeg fant ut etterpå at ungdom på min alder, mange av dem gikk, når de sluttet på videregående, de har reist. De gikk på høyskole eller universitet, kanskje det er derfor det blir vanskelig for meg å få venner.

Men de pleier uansett alder å si at det er litt vanskelig å få venner. Og det er vanskelig med nordmenn fordi de er reservert, du kan bo med en nabo i løpet av ett år eller to år uten å si noe til hverandre. Det er umulig i mitt hjemland. Der er det lett å snakke med folk og folk er mye ute og snakker med hverandre og treffer mange venner. Men da jeg så at det var vanskelig å få seg venner, så prøvde jeg å gå inn i flere organisasjoner for å treffe nordmenn. For eksempel gjennom Røde Kors. Og jeg begynte med teater.

Men det er mange likheter. I Kongo er de er også opptatt av for eksempel penger og de jobber mye. De vil jobbe for å leve godt. Jeg tror det er ingen forskjell med Norge. Det gjør nordmenn også, ikke sant.

Seraphine ble intervjuet av Sara Fossum sommeren 2008. Tekst: Sara Fossum og Liv Bjørnhaug Johansen.