Tan Tran bor og arbeider på Holmlia

Hun er godt kjent i nærmiljøet som en blid, dyktig og ikke minst hyggelig person. Kundene hennes er imponert over hvordan hun klarer å huske så mange mennesker. ”Jeg er der kanskje to ganger om året, og likevel klarer hun å huske navnet mitt fra gang til gang!” er det en som kommenterer.

Jeg intervjuer Tan Tran en fredag i april. Hun ble overrasket da jeg sa at jeg gjerne ville intervjue henne, men gikk allikevel nølende med på å snakke. ”Men jeg er veldig travel! Jobber hele tiden. Jeg kan snakke ti minutter, eller et kvarter. Ikke mer. Må jobbe hele tiden” understreket hun. I tillegg mener hun at hun kanskje ikke kommer til å forstå alle spørsmålene mine. Jeg har ikke tid til å gå på norskkurs, sier hun. ”Men jeg prøver å snakke litt hele tiden likevel. På jobben, med de som kommer hit”. Vi blir enige om å prøve å gjøre et intervju likevel, og jeg lover å ikke komme med så mange vanskelige spørsmål.

Tan forteller at hun opprinnelig kommer fra et lite sted øst i Vietnam. Hun flyttet til Norge sammen med mannen sin. Han flyttet først, og så kom han og hentet familien sin og henne. De var mange som flyttet sammen, og det var fint synes Tan.

Først bodde familien på Lindeberg i to år. Siden flyttet de til Holmlia, hvor de trives godt.

Jeg spør Tan om hva slags forventninger hun hadde til å flytte til Norge. Hun svarer at hun gledet seg, og at hun synes det var spennende. Hun sier at ”jeg trodde det ville være et bra land”. Og ”jeg har det bra. Norge er bra.”

Jeg spør om Norge og Vietnam er veldig forskjellige land, og Tan nikker ivrig: ”Ja, veldig forskjellig. Været – det er helt forskjellig. I Norge er det sommer, høst, vår og vinter – det er fire – hva heter det? Årstider. I Vietnam, der er det bare høst, og så sommer. Bare to. Det er veldig forskjellig.”

Tan forteller at hun kom til Norge med fly, og at den siste mellomlandingen var i København. Hun stopper litt opp, og det virker som om hun synes det er vanskelig å finne de riktige ordene på norsk for å beskrive hva hun følte. Hun var spent, og lurte på hvordan det kom til å være i Norge. Hun kom fram den 11. november 1993. ”Når jeg så ned på bakken fra flyet – da var det masse snø! Det hadde jeg ikke sett før. Det var kaldt – og trærne hadde ikke blader!” Tan ler hjertelig: ”Trærne hadde ikke blader – de var helt nakne! Det var virkelig helt forskjellig fra i hjemlandet mitt.” Hun avslutter tankefullt: ”Det var et helt bytte. Helt forskjellig. Hele kroppen bytte. Ikke jeg, men alt det andre”.

Tan Tran har to barn, som etter hvert har blitt store. Hun forteller at de er blitt både norske og vietnamesiske, at de er begge deler.

Jeg spør om Tan har vært tilbake i hjemlandet etter at de flyttet til Norge. ”Ja, i 1995 var hele familien i Vietnam. Det var fint.” Men Vietnam, og hjemstedet, hadde forandret seg mye. De hadde vært borte lenge, og på de årene som hadde gått hadde ting forandret seg. Det var et annet sted nå. ”Det var litt trist”.

Tans renseri bærer preg av å være et sted der det arbeides hardt. Her står flere symaskiner med påbegynt arbeid og et stort strykebrett. Lange rekker med klær henger i påvente av å renses, og andre rekker med klær står ferdige til å hentes. Men det er ikke bare spor av arbeid her. Ved disken står en radio på, og norsk popmusikk strømmer svakt ut i rommet. Bak disken ligger forskjellige personlige småting. Og på gulvet i midten av rommet står et alter med to guder som ser ut til å bli stelt godt med. Jeg spør om jeg får lov til å ta bilde av dem neste gang jeg besøker henne, og Tan nikker. Hun forklarer de forskjellige gjenstandene på det vakre alteret: gudene får vann, frukt, sigaretter og annet godt.

Når jeg til slutt spør om det er noe som har vært vanskelig å venne seg til i Norge, rister Tan ivrig på hodet, og ser alvorlig ut: ”Nei! Ingenting har vært vanskelig. Alt har vært fint. Alt bra!” understreker hun. Jeg spør om igjen: Men er ikke menneskene

forskjellige da, gjør man ikke ting annerledes her enn det du var vant til? ”Først, så var det forskjellig, menneskene. Men så, når vi hadde bodd lenge – da var alt bra”. Hun føler at hun trenger å forklare det bedre, og blir ivrig igjen: ”Ikke vanskelig. Menneskene er like.” Hun rister på hodet og gestikulerer: ”Du er menneske, jeg er menneske. Du har blod, jeg har blod. Du har hår, jeg har hår. Ikke forskjellige!” avslutter hun.

Jeg takker for et fint intervju. Selv om språk er et hinder, går det likevel an å bli litt bedre kjent.