"Sathi" fra Sri Lanka, Sandnessjøen og Stovner

Jeg kom hit til Norge i 1993. Da var jeg 22 år gammel. Det var krig i hjemlandet. Singaleserne ønsket mer makt. Dette gjorde det vanskelig å være tamil. 

Selve reisen til Norge var vanskelig. Vi måtte betale bakmenn for å kunne få reist. Det kostet oss mange penger, og vi var redde. Jeg var gift, så når jeg sier vi, mener jeg kona mi og meg selv. Vi visste ingenting om Europa.

Selv om jeg har 13 års skolegang fra hjemlandet, var min kunnskap om verden utenfor Asia svært liten. Vi var derfor også redde fordi vi visste egentlig ikke hva som ventet oss i den andre enden. Men vi reiste med drømmen om et nytt og bedre liv.

 Da vi ankom Norge og Trondheim, syntes vi det var veldig kaldt. Vi hadde altfor lite klær på oss og med oss, men politiet i Trondheim gav oss varme klær. Her hos politiet søkte vi politisk asyl og ble sendt til asylmottaket i Sunndalsøra. Vi bodde her i 2 ½ år, og her kom vårt første barn til verden. Betjeningen på asylmottaket og folk i Sunndalsøra var svært hyggelige mot oss. Det var vanskelig å snakke med dem. Jeg måtte bruke hender og kropp i tillegg til engelsk når jeg snakket. Men vi fikk fin trening i å snakke norsk, og alle hjalp oss med å lære norsk. Vi hadde det bra der. Etter 2 ½ år ble dette asylmottaket stengt, og vi ble overflyttet til asylmottaket i Sandnessjøen. Her bodde vi så i ett år, og her fikk vi vårt andre barn. Tiden i asyl var lang. Vi fikk norskundervisning hver dag, 1 ½ time. En sommer hadde jeg jobb som jordbærplukker. For de pengene jeg tjente da, tok jeg kjøretimer og fikk meg sertifikat.

Mens vi var her i Sandnessjøen fikk vi oppholdstillatelse. Vi kom til Herøy, og jeg begynte straks å jobbe på filetfabrikken. Jeg likte meg veldig godt. Det var ikke mange andre utlendinger her, og Herøy beboerne var vennlige og greie å ha med å gjøre. Jeg trivdes så godt at jeg gjerne kunne tenkt meg å bli boende her, men resten av familien ønsket å komme til et større sted. Nord-Norge var et godt sted å bo. Her var ikke livet fylt av stress. Herøy var et rolig sted, og menneskene var hyggelige. Kanskje liker jeg stedet så godt fordi det var det første stedet jeg bodde i Norge også.

Vi følte at vi var kommet til et trygt land. Og vi trivdes selv om både kultur, språk og klima var helt forskjellig fra hjemlandets. Sri Lanka har et varmt klima, og det var det vi var vant til, men i dag foretrekker jeg temperaturen i Norge. Jeg savner ikke varmen. Men det er klart at jeg savner familie og venner.

Det er ikke alltid like lett å komme fra en så forskjellig kultur og et så ulikt miljø. Men etter som årene går, blir det lettere og lettere. Barna går på skolen, er med i det norske miljøet. De føler seg vel omtrent 80 % norske, resten tamilske. Vi deltar i det tamilske miljøet også. Våre barn går på tamilskolen om lørdagene. Vi støtter dem så godt vi kan i skolearbeidet, og der vi ser at vi selv ikke strekker til, betaler vi gjerne for at de skal få ekstra hjelp. Dette synes vi er viktig, og vi ser også at barna oppnår mye bedre resultater i skolen med den slags støtte. Vårt ønske og håp er at barna skal få et godt liv her i Norge.

Vi har ikke vært tilbake til Sri Lanka siden vi dro. Det er vondt ikke å se foreldrene sine, men vi føler at forholdene for oss ikke er trygge nok til å reise på besøk. I ferier reiser vi derfor til steder i Europa eller til steder i Norge."

Intervjuet av Anne Finhammer, Groruddalen historielag, 2008