"Nani" fra Sri Lanka og Lørenskog

"Vår forbindelse fram til 1995 foregikk derfor bare gjennom telefon. I 1995 giftet vi oss i Singapoor. Han reiste tilbake til Norge, mens jeg returnerte til familien min på Sri Lanka. Her ventet jeg på at visum og papirer ble i orden. Det gikk greit og i løpet av ca 6 uker var alt i orden, og jeg kunne reise til Norge og en mann jeg egentlig ikke kjente.

Det var tøft å reise fra familie, søsken og venner.  Jeg kom først til Bergen. Her bodde mannen min. Jeg likte ikke Bergen. Jeg kom hit i oktober. Det var en våt, kald og vindfull by. Jeg begynte snart på norskkurs. Vi bodde ett år i Bergen.

Deretter reiste vi til Tromsø. Mannen min skulle begynne å studere på universitet her. Tromsø var en trivelig by. Her likte vi oss med en gang. Vi bodde hos hyggelige folk og trivdes meget godt. Her opplevde jeg snø, hele 2 ½ meter snø var det dette året. Jeg ventet barn, men startet likevel på norskkurs og rakk å gå to måneder før jeg fødte. Jeg var så hjemme med barnet i 3 måneder før jeg begynte å arbeide på sykehuset. Min mann hadde måttet slutte på universitetet. Han fikk nemlig ikke studielån og måtte derfor begynne å arbeide. Nå delte vi derfor barnepass. Han arbeidet fra morgenen av, og da han kom hjem, gikk jeg på jobb.

 Til å begynne med kom han på jobben til meg med vårt barn slik at jeg kunne amme. Jeg hadde ammefri fra jobben så det gikk fint. Etterhvert som barnet vokste til og kunne spise noe fast føde også, ble besøkene redusert til bare en gang om dagen. Jeg arbeidet fra klokka 15 til klokka 23. Vi bodde her i Tromsø i to år. Her fikk vi norsk venner og venner fra andre nasjonaliteter. Vi har fremdeles kontakt med et par av dem.  Vi bodde i studentbolig.

Neste bosted ble Oslo. Begge begynte her å studere. Mannen min valgte data, og jeg gikk på samfunnsfag og mer norsk. Deretter ble det regnskapskurs. Jeg fikk praksisplass og seinere vikarjobb i samme firma. Nå ventet jeg barn nummer to. Ellers hadde jeg kommet til å få fast jobb i dette firmaet.

Etter at mannen min ble ferdig med sin datautdannelse, flyttet vi til Bodø. Her bosatte vi oss i en liten kommune like ved. Min mann hadde fått fast jobb, og jeg fikk jobb gjennom Aetat. Barna fikk plass i barnehage. Etter hvert fikk jeg fast jobb hos fylkesmannen i Nordland. Vi stortrivdes her. Landskapet var vakkert, og folk var vennlige og snille. Vi fikk virkelig god kontakt med folk og noen av dem har vi fremdeles kontakt med. Når vi likevel flyttet fra Nordland, var det pga av våre barn. Vi følte at vi burde gi dem mulighet til å bli kjent med sin egen kultur og sitt språk.

Det ble ikke nok det vi kunne tilføre dem. Her var vi de eneste tamilene. Tiden i Nordland ble derfor bare til to år, og vi reiste derfra med tungt hjerte. Blant annet ville vi hatt bedre økonomi om vi hadde blitt. Det var billigere å bo der.  Til tross for dette og at vi fremdels savner Bodø, mener vi at det var riktig av oss å flytte tilbake til Oslo-området. Barna går nå på tamilskole. De får tamilopplæring og opplever tamilsk kultur sammen med andre tamiler.

Etter at vi kom tilbake til Osloregionen fikk vi vårt tredje barn. Her har vi svært liten kontakt med norske familier. Jeg har forsøkt å invitere naboer hjem på middag eller for å feire bursdager. De kommer og vi har en hyggelig stund, men vi opplever aldri å bli invitert tilbake. Dette har gjort at jeg har sluttet med slike invitasjoner. Jeg tror nok det er en viss forskjell på oss. Mon tro om vi er mere gjestfrie og utadvendte. Vi  har vel kanskje opplevd forskjellen på søringer og nordlendinger også. Det snakkes jo om gjestfriheten og vennligheten som en blir møtt med i Nord-Norge i motsetning til den en blir møtt med her i sør. Men vi har aldri blitt utestengt på noen måte. Etter at barna begynte på skolen har kontakten økt. Men det er likevel fortsatt tamiler som er våre nærmeste venner.

Min mann og jeg har felles økonomi. Vi reiser ganske mye. Tanken er at vi skal besøke Sri Lanka hvert tredje år om forholdene tillater. Ellers reiser vi en god del i Europa. Her bor mange slektninger som vi besøker. Vi får også en del besøk av dem tilbake. Jeg snakker engelsk. Vi har også reist noe i Norge. Blant annet har vi vært på fjellet vinterstid. Selv går jeg ikke noe særlig på ski, men resten av familien gjør. Jeg trenger mer trening til å gå i kuppert terreng. Foreløpig foretrekker jeg flatmark.

Dagene mine er fullt besatt. Jeg arbeider  i full jobb, underviser på tamilskolen og er nestleder i en tamilsk sportsskole. Barna sparker blant annet fotball, og vi er flere som samarbeider om å kjøre barna på trening. Barna mine føler seg helt norske. De snakker norsk seg i mellom og kan norsk bedre enn tamilsk. Den yngste sier: ”jeg er norsk. Hvorfor skal jeg snakke tamilsk?” Når jeg besøker Sri Lanka, savner jeg Norge. Men tilværelsen her føles full av stress. Det er mye roligere på Sri Lanka.

Uansett hvilke gode følelser jeg har for Norge må det innrømmes at jeg og min mann føler en spesiell tilhørighet til tamiler og det tamilske miljø. Dette gir seg blant utslag i at vi kan godt gå i en tamilsk begravelse her i Norge selvom vi ikke kjente den døde spesielt."

Intervjuet av Anne Finhammer, Groruddalen historielag