Mehmet Sönmez – fra Yeşilpınar til Dragvoll

Mehmet Sönmez er født i 1961 i den arabisktalende landsbyen Yeşilpınar ved Antakya, sør i Tyrkia,. Han gikk femårig grunnskole, jobbet som skredder fra han var elleve år, men gikk tilbake til skolebenken som 16-åring. Etter hvert studerte han engelsk lingvistikk på Hacettepe Universitetet i Ankara. Hele den første delen av skolegangen foregikk på tyrkisk, og Mehmet har slik blitt firespråklig – han behersker arabisk, tyrkisk, engelsk og til slutt norsk. Mehmet kom til Norge i 1986. Fetteren hans hadde allerede bodd i Norge i to år, og overtalte ham til å følge etter. Slik beskriver han valget om å dra:

Å komme til utlandet hadde alltid vært en drøm for meg. Første gangen fetteren min spurte: ” Du kan komme hit og studere, du kan få lån og stipend, – det er mange muligheter!” Da skrev jeg og svarte, i det første brevet tilbake at ”jeg tror ikke jeg har veldig lyst, fordi, når jeg kommer dit, så må jeg venne meg til et helt nytt samfunn, en ny kultur – det blir vanskelig å komme tilbake”. Jeg tenkte på det, akkurat da. At det ville bli vanskelig. Men etter hvert så tenkte jeg, hvorfor ikke? Eventyrlyst, liksom. Og så de mulighetene, du får. I Tyrkia er det ikke så lett å få jobb. Og når du får jobb, så tjener du ikke så mye heller.  Eventyrlysten, muligheter til å studere og til å jobbe her drev meg hit.

Mehmet bestemte seg altså for å studere i Norge:

Så jeg sendte brev og søkte på egen hånd til universitetene i Norge. Til Trondheim, Bergen og Oslo. Så ble jeg godkjent som student og kom til Trondheim. Jeg skulle studere videre lingvistikk, norske dialekter og sånn – som jeg skrev i søknaden, på den tiden. Og så kom jeg til Norge i 1986. Fetteren min bodde i Oslo, og jeg bodde i Trondheim. Det første året var selvfølgelig tøft; jeg var aleine, ung og bodde på studentheim på Moholt.

I 1986 var jeg 25 år. Men, det gikk bra siden jeg kunne engelsk. På universitetet på Dragvoll, og på studentbyen var det veldig lett å ha kontakt med folk, med studentmiljø og unge mennesker, sosialt! Første året gikk vi på innføringskurs, vi kom fra mange land – vi var søtten-atten studenter, fire av oss var fra Tyrkia. Det året lærte vi norsk språk, og kultur, og – å lage mat. Ja, lage mat kunne jeg, for jeg bodde aleine i Ankara, som student. Så det var ikke noe problem. Jeg bodde sammen med tre norske studenter og delte kjøkken på Moholt studentby.

 Moholt Foto: Solberg

Norsk opplæringen gikk faktisk veldig bra. Kanskje fordi  jeg hadde lingvistikk, det er jo språklære. Og så hadde jeg en del erfaring med å lære språk. Jeg lærte jo arabisk som morsmål og tyrkisk på skolen– tyrkisk var mitt første, og så lærte jeg engelsk, og så var norsk mitt tredje fremmedspråk. Tyrkisk er ganske nært norsk når det gjelder for eksempel lyder – også leser du som du skriver. Grammatikken er ganske lik engelsk, og jeg kunne godt engelsk grammatikk. Det gikk veldig bra. Jeg husker jeg hadde en venninne fra USA, hun gikk i samme klasse som meg, og vi lærte norsk sammen. Og etter fire-fem måneder, så brukte hun meg som tolk, når hun skulle et eller annet sted! Nordmenn er veldig ivrige til å snakke engelsk med amerikanerne, så de får ikke praktisert. Men, jeg, enkelte ganger sa at jeg ikke kunne engelsk for å få praktisere norsk. Jeg måtte tvinge meg noen ganger – satt på hybelen min med radioen på og hørte norsk hele dagen, selv om jeg ikke skjønte så mye da. Måtte liksom fylle ørene med norsk. Jeg var ganske bevisst på at jeg skulle lære språket fort og godt.

Forventningene til at det skulle bli vanskelig stemte ikke helt:

Jeg synes faktisk tilpasningen gikk lettere enn jeg trodde. Jeg var jo ikke noe konservativ på noen måter. Og jeg var ikke religiøs heller, så det var ikke noe problem for meg om hva jeg spiste eller hvordan jeg levde, på en måte. Og jeg var mye mer forberedt, når det gjelder frihet og likestilling og sånt. Jeg husker da jeg gikk på universitetet i Tyrkia og diskuterte likestilling mellom kjønnene med andre medstudenter. Det var faktisk jeg som var mer for likestilling enn jentene i klassen. Jeg skjønte ikke hvorfor; de satt der og sa: - ”Nei, vi kan aldri være like, vi er jo ikke like fysisk”, og sånne argumenter. Mens jeg mente at det ikke var noen grunn til at vi ikke kunne fungere likt, på mange måter. Så sånn sett hadde jeg mange moderne tanker på en måte. Så jeg fikk ikke sjokk på en del sånne ting, da jeg kom til Norge. Men – det er jo forandring uansett. Det er stor forskjell mellom kulturene i det norske og  det tyrkiske samfunnet. Jeg har oppvokst i et mannsdominert samfunn. Jeg hadde tankene og teorien på plass, men verre var det med praksisen; du blir vant til å leve på den måten du har vokset opp. Så det var en del ting jeg måtte jobbe hardt med for å få tankene fungere i praksis. Det var ikke bare bare.

Når det gjelder mat; det var på den tiden vanskelig å finne mat som jeg var vant til og likte. Så mye grønnsaker var det ikke på denne tiden. Jeg husker, når jeg kom til Oslo og besøkte fetteren min, så kjøpte jeg masse grønnsaker fra den ene tyrkiske butikken som fantes i Oslo og ikke i Trondheim. Så det var sånne ting jeg savnet noen ganger. Men jeg hadde den innstillingen at jeg skulle lære å leve her. Jeg skulle lære å gå på ski. Jeg øvde meg mye om kveldene, så folk ikke skulle se meg falle så ofte, gikk på ski rundt på studentbyen om kveldene.

Og etter at jeg hadde lært å gå på ski, så meldte jeg meg inn i fjellsport-gruppa i Trondheim. Det var jo folk, som gikk fire- fem mil på fjellet og sånt. Og jeg var liksom med dem. Vi dro på hytteturer, fra hytte til hytte på fjellet, i minus femten grader. – Det var litt sykt. På onsdager var det skiturer i marka, med badstue etterpå og jeg var ofte med. Der fikk jeg mange venner. Og så var det en pub i Trondheim som het Cosmopolit, hvor det var mange utlendinger som treftes på fredagskveldene. Det var en frivillig drevet klubb som ble drevet uten fortjeneste. Jeg laget tyrkisk mat noen ganger, når jeg kunne. Flere andre laget mat fra sitt eget land. Folk kunne skrive seg opp og lage mat fra sitt eget land på fredager. Maten ble solgt til selvkost. Ja, der fikk jeg mange venner, Jeg var der nesten hver fredag. Så jeg var ganske aktiv for å få venner. Jeg skulle ikke kjede meg, liksom.

Jeg savnet venner og familie i Tyrkia, og jeg skrev mange brev og kort. På den tiden var det ikke noe internett og mail. Jeg dro til Tyrkia nesten hver sommer. Men jeg har aldri lengtet å flytte dit. Når jeg har vært der i to-tre uker, lengter jeg tilbake hit. I hvert fall de siste årene. Jeg har aldri savnet å bo der, nei. Jeg savnet mine venner og søsken bare.

Andre året i Norge, skulle jeg studere lingvistikk. Og da fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta opp flere vekttall, et grunnfag i et eller annet fag. Så da valgte jeg å ta grunnfag i sosialantropologi. Der traff jeg kona mi som også studerte sosialantropologi på den tiden. Vi var sammen bare i ett år før vi giftet oss. Samtidig som jeg tok sosialantropologi, fikk jeg tilbud om jobb som morsmålslærer i tyrkisk, i Trondheim kommune. Det var en femti prosent-stilling. Jeg takket ja til det, og jobbet femti prosent ved siden av studiene. Etter hvert fant jeg ut at; etter fem års studie i Tyrkia og to år her i Norge ble jeg lei. Og så skulle jeg ta hovedfag som skulle ta et par år til, og i tillegg så jeg at flere som var ferdig med hovedfag gikk arbeidsledige. Da tenkte jeg; - Jeg vet ikke om jeg gidder å studere mer. Jeg begynte å bli litt lei av å studere rett og slett. Så derfor, på en måte, ble jeg ”tvangsgiftet”, for å kunne bli her. he he!- Vi hadde vært sammen i kun ett år, så egentlig syntes vi begge det var for tidlig. Vi så på det som en formalitet. For å kunne bo og jobbe i Norge uten å måtte studere altså.  Så da giftet vi oss i 1989, og er fremdeles gift.

Jeg savner mer sol, og så den tyrkiske maten. Men mat kan man jo for så vidt lage selv, så godt man kan. Og jeg er glad i å lage mat, så det blir at man venner seg til livet. Og når man har en familie her og barn, jobb, og venner; da blir det mindre og mindre

”hjemlengsel”. Jeg husker, når vi bodde i Tyrkia i ti måneder pga. min kones studier/feltarbeid, så var det en slags skuffelse å treffe de gamle vennene. Man forandrer seg på hver sin måte; de hadde etablert sine familier, sine barn og sine jobber og miljøer. Vi fant ikke samme tonen igjen. Jeg lengtet tilbake hit, husker jeg.

Da jeg gikk på universitetet i Trondheim jobbet jeg delvis som skredder! Jeg kjøpte meg en symaskin, og hang opp lapper rundt omkring på studentbyen. Jeg skiftet glidelås, la opp bukser og sånne ting. På denne måten tjente jeg ti – femten hundre kroner i måneden, som jeg sendte til min bror som var student i Tyrkia. Så siden jeg kom hit har jeg sørget for at tre av brødrene mine har fått universitetsutdannelse. Jeg tror ikke de hadde hatt muligheten til å studere uten min støtte. Den ene  ble flyingeniør, den andre er blitt lærer. Han jobber kun for maten – lærerlønningene der nede er tragisk lave. Og den tredje er sosiolog; han jobber i en organisasjon i Istanbul som jobber med flyktinger og asylsøkere gjennom FN.

Jeg har også en søster, som har flyttet hjemmefra til Istanbul, og bodde først sammen men en av brødrene mine. Jeg fikk mye kjeft av mine foreldre fordi jeg støtter henne. Hun burde ikke flytte dit, som ung kvinne uten mann, mente de. Hun fant seg en mann og giftet seg der mot foreldrenes velsignelse fordi han var ”feil mann”! De snakket ikke med henne på nesten 2 år. Jeg ser at mor savner henne veldig, og er veldig glad i henne, mens far er litt strengere mot henne. Han vil ikke ha noe å gjøre med henne, sier han. Men nå i sommer har jeg presset far hardt, og ba andre rundt ham om å gjøre det samme slik at han ”tilgir henne”. Etter jeg kom hit fra ferien i Tyrkia ble hun tilgitt og kom hjem, veldig glad og lykkelig. Det ble jeg også!

Jeg liker å hjelpe min familie i Tyrkia. Når vi har det så bra her så tenker jeg at – hvis jeg kan hjelpe dem uten at det går ut over oss  så skal jeg gjøre det. Søsteren min, for eksempel, skulle kjøpe leilighet, og da lånte jeg 400 000 kroner herfra og sendte de til henne. Hun skal betale tilbake med renter når hun kan.  

Det ligger i den kulturen på en måte. Vi prøver å hjelpe hverandre. Og jeg får mye tilbake, ikke i penger ikke økonomisk, men som takknemlighet og vennlighet. Jeg snakker med min familie ofte per telefon og på msn nå. Det er veldig kjekt med internett. Jeg ser mor og far på camera mens jeg snakker med dem.

Mehmet jobber i dag som barneskolelærer i Oslo, og bor på Lørenskog. Han er engasjert i Lørenskog SV. Han sender til slutt noen ord som kan avslutte: Jeg har etterpå tenkt på et spørsmål du stilte til meg, og jeg ikke hadde svart godt nok på: "Hva var det jeg har tatt med meg fra mitt land til Norge, og hva var det jeg hadde lært her?"

Jeg kan si at jeg hadde med meg og valgte å ta være på følgende; gjestefrihet, hjelpsomhet, sosial tenkning(ikke bare individuelt), empati og å dele med andre. En del av disse kan nok være individuelle egenskaper, men mye er fra den kulturen jeg kommer fra!

Det som jeg har lært meg å være mere bevist på her i Norge er; sterkere demokratisk tankemåter, (respektere det jeg også ikke er enig i), leve sammen med folk fra andre kulturer og ta hensyn til hverandre, kjempe sterkere for likestilling og mot rasisme, være mere miljø bevist; respektere miljøet og naturen. 

Intervjuet av Mehmets tidligere kollega Ida Tolgensbakk Vedeld, januar 2008