Den sovende slangen

Det var en gang en bonde som tidlig om morgenen fikk ut for å gå til markene sine. Det var kaldt og tåke, og på vegen fikk han se en stor giftslange. Den lå helt stille, og bonden tenkte at den ville dø hvis han ikke hjalp den, for det var så kaldt. Han visste det var farlig, men han visste også at hvis han hjalp slangen ville kanskje han selv få hjelp en annen gang han ville trenge det. Derfor puttet han slangen i sekken sin for at den skulle få det godt og varmt. 

Da han hadde gått et stykke møtte han noen av landsbyens eldste, og de spurte hva han hadde i sekken sin. Da de fikk vite det sa de: «Pass deg, slangen vil bite deg når den våkner til liv igjen og drepe deg». Men bonden trodde ikke på dem, han mente at siden han var snill og hjalp slangen ville den ikke gjøre ham noe. Bonden kom frem til markene sine og begynte å arbeide. Solen steg  høyere og høyere på himmelen og det ble varmt. Midt på dagen var det veldig varmt, så varmt at slangen våknet til liv. Den krøp ut av kurven – bort til bonden – og bet ham så han falt om og døde.  Så forsvant slangen i gresset og ble borte. 

 Fra Karen-folket i Burma, samlet av Kirsti Hougen på Løten