Hemn

Mitt navn er Hemn Pajouman. Den første dagen jeg kom til Norge var den 7nde april 2005. Det var en viktig dag i livet mitt, for jeg hadde forlatt mitt land og min familie og hadde kommet til Norge. Jeg hadde politiske problemer i Iran og kom til et demokratisk land. Den dagen var en veldig god dag.

Jeg hadde noe informasjon om Norge. I Tyrkia, i Istanbul, fortalte de meg at Norge er et veldig bra land for nordmenn, så da tenkte jeg at det ville være bra for meg også. Det var derfor jeg kom. Det er et demokratisk land. Av alle demokratiske land i verden, er Norge det fremste. For eksempel for barn, for kvinner, alt mulig. Jeg hadde ikke lyst til å komme til et annet land, bare Norge.

Jeg liker Norge fremdeles, men jeg likte Norge enda bedre før. Men jeg fikk negativt svar på asylsøknaden min. Nå vet jeg ikke. Jeg venter. Kanskje får jeg et postitivt svar på anken min, kanskje drar jeg til et annet land. Det viktigste for meg er postitivt svar fra UDI.

Andre venner av meg dro til Tyskland, til Sveits og Holland, Danmark og Sverige. De fikk positivt svar. Bare jeg fikk ikke. Det er veldig vanskelig for meg. Men nå sier jeg at det var min egen avgjørelse å komme til Norge.

Jeg har en datter, hennes navn er Media. Hun var bare åtte måneder gammel. Nå er hun fire år gammel. Jeg hadde en kone, men hun forlot meg. Datteren min lever nå sammen med moren min og broren min. Hun vet at jeg er faren hennes. Jeg sender henne bilder, jeg ringer henne og jeg sender alt mulig til henne. Det er svært vanskelig for meg. Samtidig kan jeg ikke dra tilbake til Kurdistan. Jeg har politiske problemer der i Iran. For oss som er flyktninger fra Iran er det slik at hvis vi drar tilbake vil vi bli henrettet eller fengslet i 15 år. Det er helt garantert.

Det var i Tyrkia de fortalte meg at jeg ville ha de beste sjansene for et positivt svar i Norge. Og det er det som teller for meg. Å få en jobb er ikke så viktig for meg. Det eneste som teller er det positive svaret.

I Iran bodde jeg i en landsby. Familien min har en gård der, vi har jordbruksland. En jobb er ikke så viktig for meg. Jeg kan en del om å jobbe som mekaniker, jeg kan kjøre motorsykkel bil, traktor og tresker. Men det viktige for meg er et positivt svar. For datteren min. Jeg vil at hun skal leve I et demokratisk land. Men Norge ga megdet negative svaret, et negativ svar. I fjor, etter 21 måneder, fikk jeg et negativt. Hvis du får et negativt er de største sjansene for et postitiv borte.

Jeg forlot mitt land – og dette fortalte jeg ogsp til UDI – fordi at i Kurdistan bor det 45 millioner. Det er 22 millioner i Tyrkia, 4 millioner i Syria, 12 millioner i Iran, 8 millioner i Irak. We want the democracy program, we don´t want the danger and dictator program. De behandler ikke kurdere bra, for vi liker Europa og USA. Presidenten i Iran liker ikke dem. Men hva? De hjelper kurderne. Nå for eksempel, hjalp de å bygge en flyplass for Kurdistan i Irak, slik at europeerne og amerikanerne kan komme og ta med demokrati til Kurdistan. Dessverre har disse landene lovet mye til kurderne, men de har ikke gjort så mye i praksis. Amerikanerne prøver bare å være venner med kurderne for å få adgang til Iran. Vi kurdere har begynt å tenke at nå er det bedre at vi blir et selvstendig land selv, på egen hånd. Så kan vi kanskje få hjelp av de andre landene seinere. Kurdistan har ikke vært selvstendig på 2708 år. For this, I left my country.

De tok arbeidet mitt, alt jeg hadde. De gir deg alt hvis du dreper andre, for eksempel setter en bombe noe sted slik at andre mennesker dør. Men jeg kan ikke gjøre det. Vi kom til denne verden for å leve, ikke for å dø eller for å drepe andre. Jeg er ikke slik som det. Jeg liker ikke diktatur, jeg liker demokrati.

Ittilaa´t [det isranske hemmelige politi / etterretning] kom til meg og ba meg hjelpe dem. Jeg sa ”ikke noe problem, jeg vil hjelpe dere”, men jeg dro til Tyrkia. Nå går de til moren min hver dag. De spør henne hvor jeg er. Hun sier at jeg vil være tilbake snart. Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke dra tilbake. Jeg vet at hvis jeg drar tilbake må jeg sette en bombe og drepe andre mennesker og etter det vil de drepe meg. Det er sannheten. Virkelig. Jeg vet dette. De har drept så mange kurdere.

Det er fire år siden jeg forlot landet mitt. Jeg har vært i Norge i tre år nå. Ittilaa´t kom til meg hele tiden og ba meg drepe andre og sette ut bomber. Derfor dro jeg til Tyrkia, og derfor forlot jeg hjemmet mitt, landet mitt. For uansett om jeg hadde drept andre for dem, ville de likevel har drept meg.

I seks måneder bode jeg i andre byer, for eksempel Teheran. Men ittilaa´t kom stadig oftere til min mor Så dro jeg til Urumia, så Shamzinan, Woan og Istanbul.

Det var ikke før jeg kom til Tyrkia at jeg visste hvor jeg burde dra i Europa. Det var der de fortalte meg om Norge og at sjansene ville være best hvis jeg kom hit, siden jeg ikke hadde noen familie i noe annet land.

I Tyrkia bodde vi i blokker. Jeg kom til Norge først med skip og så med bil. Jeg kom direkte til Oslo. Her sa de at jeg måtte gå til politiet, så jeg gikk til politiet. Det regnet den dagen. Jeg stoppet en polititbil og fortalte dem at jeg var flyktning, så de tok meg inn til kontoret. Jeg var veldig sulten, så de ga meg noe å spise. Jeg var også veldig sliten. Så de lot meg sove. De tok ikke fingeravtrykk eller slike ting før neste dag. Det var to politi, en kvinne og en mann. De var svært, svært snille mot meg. Så mye bedre enn politiet i Iran.

Så var jeg 2 uker på Tanum, og så 2 måneder på Torshov. Etterpå i Ringebu og på Lillehammer. Etter ett og et halvt år var jeg i Fredrikstad. Nå er jeg her i Vestby.

Jeg liker Norge, for folk behandler folk veldig bra. Kontorfolk og folk på gata, alle er hjelpsomme, for eksempel hvis jeg spør om veien. Europeere er bra. Men det viktige for meg er det positive svaret.

Nå kan jeg ikke returnere til Iran, men hvis styresmaktene i Iran forandrer seg, og for eksempel USA bringer oss demokrati – det håper jeg – vil jeg dra tilbake. Min mor, min søster, min bror, de er der. Vi bor et virkelig fint sted i Kurdistan. I landsbyen nær elva har vi jord og alt. Jeg liker det stedet. Jeg håper styresmaktene forandres, for da kan jeg dra tilbake.

  Forskjellen mellom Norge og Kurdistan er også skolesystemet. Her hjelper myndighetene studenter med å få jobb og å få penger. I Kurdistan må studentene betale for å gå på skolen. Det er veldig bra her. Livet i Europa og i Norge er garantert. Slik er det ikke i Kurdistan. Folk her i Norge kan gå på skolen, på universitetet, finne en jobb, gifte seg og ha et godt liv. Lykkelig. Nyte livet.

Hvis man ikke samarbeider får man ikke det, særlig ikke hvis man er kurder. Derfor er det flere kurdere, både kvinner og menn, som er analfabeter.

Det er ingenting jeg ikke liker med Norge. Alt i Norge er bra. I tre år har jeg levd her nå, og jeg har aldri hatt problemer med noen. Det liker jeg virkelig. Naturen her er også svært vakker, og veldig lik Kurdistan.

På tre år med å bo i Norge har ingenting forandret seg, så jeg er svært sliten. Men hvis jeg kunne få positivt svar, flytte fra dette stedet, starte et liv – da ville alt være bra.

Alle vet at å bo på mottak er svært vanskelig. Tre personer bor sammen på et rom. Hvis en vil sove, en vil være våken, og en vil se på TV – det blir veldig vanskelig. Og rommet er lite. Jeg bor sammen med en gutt fra Nepal. Han er bra. Det at han er fra et annet land, det er ikke noe problem for meg. Men det er viktig at han holder ting rent. For familier er det bra her. De kan lage mat sammen, vaske rommet og slikt, spise sammen. Men jeg er alene. Det er veldig vanskelig. Jeg tenker for mye og har ingen å snakke med.

Jeg sitter på rommet med vennen min, men han er også trist, ulykkelig og sliten. Alle burde ha sitt eget rom. Det er for vanskelig å leve med to personer. Men det er slik UDI-programmet er. Det er også vanskelig fordi vi som er her har hatt mye problemer før. Men vi må akseptere det, selv om det er vanskelig. Å bo sammen med andre, med helt andre tanker enn deg. Vi er alle sammen redde for å bli sendt tilbake. Så vi må akseptere det selv om det er vanskelig. Mesteparten av tida på mottaket er du sliten. Du tenker på livet.

Tidligere jobbet jeg litt. Jeg jobbet i et bakeri, hvor de laget kurdiske kaker. Jeg sluttet på den jobben da jeg begynte på norskkurs. Jeg vet at hvis jeg kunne arbeide og flytte ville det være bra for meg. Men det er for dyrt.

Jeg liker å arbeide på dagtid. Det er mye bedre enn å sitte på rommet og tenke. Ikke bare for pengene sin skyld. Å sitte, sitte, sitte og ikke arbeide er ikke bra. Å få venner og å snakke med andre, det er veldig bra. Tida går fortere når jeg er ute. Når jeg blir på rommet tenker jeg bare på datteren min. Det viktigste er et positivt svar. Når jeg får et postitivt svar kan datteren min komme, gå på skolen, gå i barnehagen.

Jeg kan ikke dra tilbake til Kurdistan. I drømmene mine drar jeg til datteren min, for jeg er så glad i henne. Det er derfor jeg tenker på det positive svaret. Bare hvis jeg får positivt svar kan datteren min komme til Norge. Hvis jeg får avslag blir jeg sendt tilbake, og da har ikke datteren min noen fremtid. Da er jeg sikker på at jeg blir sendt i fengsel, og da har ikke jeg noen fremtid heller.

Hvis jeg får et positivt svar kan jeg gå på skole. Da, kan jeg snakke norsk. Det ville være veldig, veldig bra. Som jeg sa har jeg levd på en gård. Jeg kan kjøre og jeg liker å kjøre – buss eller bil. Og så liker jeg å arbeide på gård. For eksempel i Halden eller nær Halden, der har folk gårder. Jeg hadde likt å få jobbe der. Det er ikke noen foskjell på jordbruk i Kurdistan og i Norge. Jeg kan alt sammen. Grønnsakene er de samme her som i Kurdistan. Da jeg bodde på mottak i Ringebu hjalp jeg bøndene: De ble så glade. De dyrket poteter, og potetene ble ikke særlig store. Jeg anbefalte dem å bruke mer jord rundt røttene. De ble store. De ble veldig glade for det. Men jeg bryr meg ikke om hva slags jobb jeg får. Det viktigste er et positivt svar.

Jeg savner alt, jeg savner maten og jeg savner familien. Og jeg savner været i Kurdistan. I Kurdistan kommer snøen bare for en kort stund. Etter tre måneder stopper snøen og regnet og alle blomstrene kommer fram, gresset blir grønt, været endres og våren kommer.

Jeg har mest kurdiske venner her. De har bodd her en lang stund. Åtte år eller ti år. De har familie her. Jeg ble kjent med dem for eksempel på en restaurant, og så snakket og snakket og snakket vi. Nå besøker jeg dem hjemme hos dem. Det norske språket er vanskelig. Derfor er det lettere å være sammen med kurdere.

Jeg tror det er naturlig at hver enkelt av oss vil være sammen med familien sin, uansett hvor det er. Men på grunn av store forskjeller mellom kurdere og iranere i Iran, må vi flykte og forlate familien.

Vi vil at Kurdistan skal være selvstendig, og at ikke noen skal okkupere det. Når jeg snakker om demokrati mener jeg at det er når alle får si sin mening, og være fri. Vi er muslimer, og de er også muslimer de som styrer Iran. Vi ønsker rettigheter, men vi får ikke det. Det iranske regimet er et diktatur. De sier de er muslimer, men det er de ikke. For Islam sier at man skal respektere sine medmennesker og det gjør de ikke.

 For eksempel i Norge så får muslimske aviser lov til å si sin mening, og muslimer kan være sammen med nordmenn uten noe problem.

Jeg som en troende muslim, som tror på Gud, jeg har ikke noe i mot noen. Jeg respekterer alle trosretninger, ideer og slikt. Det spiller ingen rolle for meg. Jeg respekterer det.

For 29 år siden, da jeg var seks år gammel, da kræsjet faren min og en perser. Faren min døde. Men fordi vi var kurdere fikk vi ingenting av dem, selv om det var deres skyld. Moren min giftet seg ikke igjen, og slet for å ta vare på oss. Hun var veldig ung. Det finnes tusenvis av slike kvinner som har mistet sine fedre, ektemenn og sønner.

Vi hadde jordbruk: korn og epletrær. Iranerene sa geriljaen kunne skjule seg der og kuttet ned alt.

 Derfor organiserer særlig ungdommer seg politisk mot regimet.

Jeg tror ikke noen ønsker å flykte fra sitt hjemland. Det eneste jeg håper er å se datteren min igjen. Men dessverre tror jeg ikke at jeg får denne muligheten siden jeg ikke får asyl. Alle barn trenger foreldrene sine, og Media har ikke moren sin, bare meg. Hun ringer meg ofte. Hun spør meg ofte om når jeg skal ta henne med til Norge. Jeg svarer at jeg ikke kan svare på det spørsmålet akkurat nå. Men hun har blitt stor, og jeg kan ikke lyve for henne. Hvis hun spør en gang til må jeg si sannheten. At jeg ikke har oppholdstillatelse og kan bli sendt tilbake. Jeg er redd for at det skal på virke henne psykisk.

Hvis det ikke var for at jeg hadde problemer i hjemlandet mitt hadde jeg aldri tenkt på å forlate dattera mi.

Jeg elsker dattera mi, jeg har gjort dette for henne. Dessverre har ikke kvinner mange rettigheter i Kurdistan. Jeg er redd for at hun ikke får rettigheter når hun blir stor. Når jeg tenker på positivt svar, er det for dattera mi. Jeg vil gjerne at uansett tro eller hva vil jeg at hun skal være selvstendig, slik som norske kvinner. Jeg er redd for at når jeg ikk er hos henne, når hun blir stor, kan hun bli tvangsgiftet. Moren min er 70 år, og hun kommer til å dø en dag. Når hun dør er det ingen til å passe på dattera mi. Jeg tenker mest på Media, det er jeg veldig bekymret for. Jeg er villig til å bli fengslet her i Norge, om det betydde at hun kunne komme hit. Hvis hun kom hit, ville hun ha en fremtid. Her finnes det gode mennesker, de kunne ta vare på henne om jeg ble borte. Slik de har hjulpet meg kommer de til å hjelpe dattera mi.

Hver kveld legger jeg meg med frykt, og jeg står opp med frykt – vil det komme politi til meg, eller et brev med et avslag? Slik at jeg blir sendt tilbake. Jeg blir ukonsentret av dette, hjernen min virker ikke. Som sagt, hvis jeg blir returnert til Iran er jeg ganske sikker på at jeg vil bli henrettet eller fenglset i 15 år.

Hvis jeg får postitivt svar skal jeg kjøpe et hus til Media. Hvis hun elsker en gutt skal jeg hjelpe henne å gifte seg, så kan vi bo sammen. Hun elsker meg også, veldig høyt. Jeg har fortalt hele historien min til UDI, og håper jeg kan få et positivt svar denne gangen.

Som sagt, mitt eneste håp er å se Media igjen. Og jeg håper, at hvis min historie kommer i boka, og norske myndigheter sender meg tilbake, og jeg blir drept eller henrettet, så håper jeg at min datter vil se dette, og skjønner hvor høyt jeg har elsket henne.

Mohammad Hemn Pajouman, 34 år gammel, fra Kurdistan (Iran) ble intervjuet av Eva Ostertag og Ida Tolgensbakk Vedeld, tolket av Golalah Abbasi