Susan fra USA

Susans historie som migrant begynner i New Mexico, USA, der hun studerte sosialantropologi. Det var et praktisk rettet løp som skulle lede inn i arbeid med samfunnsvitenskap som ”social worker”: ”Men så hadde jeg en fantastisk professor, et utrolig menneske, som var min veileder. Og han spurte meg: hvorfor skal du bli social worker? Jeg svarte noe med at jeg vil hjelpe mennesker. Jeg forestilte meg på den tiden liksom et kontor med en benk og noen grønne planter utover her og der, og så mennesker som kom inn og gikk ut. Mennesker som fikk hjelp av meg. Men denne professoren spurte meg om hva mitt første assignment var. Jeg fortalte at det var en skolvegrare, og hennes ensamme mamma. Jeg fortalte at jeg skulle besøke dem, for å gi råd og slikt. Men da sa denne professoren at ”Du skal ingen steder! Ikke før du og dine klassekamerater har vært der ute og kjent på disse menneskenes liv”. Han ville at vi skulle leve 14 dager som landarbeidere i Texas. Vi skulle få 2 dollar når vi dro og så skulle vi ikke komme tilbake før vi hadde tjent nok til returbilletten.”

Susan var sjokkert, og ringte opprømt sin pappa for å fortelle: ”Det er en crazy mann her som vil vi skal leve som landarbeidere!”. Susans far var militær. Han hadde ønsket å bli matematiker men fikk kun mulighet til en militær utdannelse. Han hadde deltatt i 2. verdenskrig, men aldri snakket om sine opplevelser den gang. Faren tenkte seg om litt, men svarte Susan at han trodde professoren var en klok mann. Så Susan dro ut på landsbygda i Texas sammen med sine klassekamerater, med bare to dollar i lomma.

De kom fram en kveld, og skulle de kjøpe seg mat. Susan, som har familie med irsk bakgrunn, tenkte at Irish stew, det måtte være passende mat. I en slik rett er det grønnsaker og kjøtt. ”Men du vet, disse menneskene hadde ikke råd til noe slikt”. Landarbeiderne de skulle leve blant hadde nesten bare råd til å spise bønner.

Susan og hennes følge jobbet på markene hele dagen, med å luke ugress på løkfeltene. På slutten av dagen fikk de lønna, som de oppdaget at var bare noen få øre. ”Så da måtte vi spise bønner”. Men slike bønner skal egentlig ligge i vann flere timer før de spises. Susan og vennene var så sultne etter den lange arbeidsdagen at de kokte og spiste dem med en gang. Og fikk fryktelige magesmerter når bønnene svellet i magene deres.

Susan beskriver møtet med landarbeidernes liv som livsforandrende for henne. Hun fikk en helt annen forståelse for de ting hun til nå bare hadde lest om. For eksempel forsto hun nå hvorfor foreldrene så gjerne ville ha barna hjemme hos seg. ”Barna jobbet så raskt med sine små hender! De har så mye energi”. Barna var en uvurderlig ressurs på markene, de lukte fort og lett. De voksne var alle sammen hemmet i sitt arbeid – slitne og giktiske. I forhold til de voksne kunne slitet nesten ikke merkes på barna.

Susan forteller om en mengde sterke inntrykk: En familie hadde blitt blinde fordi de hadde spist korn fra et forråd ment for utplanting, fult av kjemikalier. En kvinne hadde drukket vann med DDT. En liten jente satt ved sin bestefars side etter at han hadde blitt rammet av slag.

Opplevelsene i Texas og møtet med den inspirerende professoren sådde i Susan et brennende ønske om å gjøre en forskjell, et ønske om å hjelpe til å forandre verden. Hun søkte på flere universiteters masterprogrammer, blant annet Chicago og New York University og fikk stipend der. Likevel valgte hun å dra til Sverige, der hun ønsket å følge et program på masternivå som samlet folk fra mange ulike land, og særlig den tredje verden: ”Jeg hadde et naivt forhold til Sverige, og beundret veldig det velferdssamfunnet de hadde bygget opp. Jeg kjente blant annet ikke til at de hadde sluppet unna krigen, og at det var mye av grunnen til velstanden…”

Oppholdet i Sverige bød på uventede problemer. Det viste seg at det var svært vanskelig å få Susans utdannelse godkjent i Sverige: ”Svenskene mener jo at deres system er de beste i verden. De påsto for eksempel at vår grunnskole var ti år og at det var to år mindre enn i Sverige. I virkeligheten hadde vi tolv år og de hadde elleve år!” Susan fnyser. Hun forteller at man måtte gjennom obligatorisk språkkurs for å i det hele tatt få begynne på svensk utdannelse. Siden ble hun plassert på et kurs beregnet for folk som kom rett fra grunnskolen. Hun kjempet i mange år før hun fikk begynne på et program for hennes nivå.

Susan fikk etter hvert tre barn, tre svenske barn. De ble hennes anker i det nye landet, og gjorde at hun ikke vendte hjem til USA. En gang reiste hun tilbake med dem, for å gi dem et nærere forhold til sitt språk og sin mors røtter.”Jeg ville ikke at de skulle se på meg som en freak, et unntak”. De bodde der i en lengre periode mens barna var ganske små, og hun mener det var svært godt for dem.

Etter en tid i Sverige flyttet Susan til en mindre by. Hun fant jobb der i å bygge opp et familiekontor. ”Det er jeg stolt av!”. ”Det var et lite industriställe, med en pappersfabrik og en stålfabrikk. Susan forteller at hun hadde en flott kollega der. ”Disse parene vi hadde inn der, hele deres liv var så preget av deres arbeid. De kunne komme inn, og så hvis man i stedet for å spørre ”hvorfor krangler dere?” så kunne man spørre, ”hva er det på din jobb som du er bra på, er det nåt som du kan ta med inn i ditt personlige liv? Og særlig mennene, de var ju så oerhört stolta av deras jobb, yrkesstoltheten var så stor. De kunne prate i timevis, det kunne være et problem å få dem til att sluta prata! Det var deilig å se at også de kunne ta plass i samtalene"

Hvorfor flyttet hun så videre til Norge? Susan beskriver sitt første møte med Oslo, dit hun dro på en teatertur: "Det var så fantastisk å komme til et sted der man fikk øyenkontakt! Det føltes så mye mer åpent i Oslo!

Det var så fantastisk å komme til et sted, en norsk storby - jeg er vel opplagt blitt et storbymenneske siden jeg ble immigrant, hvor ellers møter man alle de andre?  Det føltes så mye mer åpent i Oslo! Her kan jeg gå en dag alene i byen, og jeg kan oppleve å få påfyll, folk ser deg i øynene, de spøker med deg og de hilser! Det kan selvfølgelig være noe med signalene man gir fra seg også. Jeg gjør meg bedre i Norge!"

Susan har altså migrert i flere omganger. Til og fra Sverige, USA og til slutt Norge. Hun forteller at hun fikk jobb på Holmlia i 1994. Det var gode tider, og lett å få seg jobb. Hun fikk stilling som barnevernsleder: ”Jeg visste ikke engang hva det var for noe! Jeg visste mye om regelverket, det er ganske likt i de nordiske landene. Men jeg visste jo ikke forskjell på et vedtak og et tiltak og et mottak, hva? Men jeg begynte der, og det var fint. Jeg husker, i begynnelsen da jeg jobbet der, så sto det hver morgen en liten gruppe jenter der og ville tas hånd om av barnevernet. Først tenkte jeg ikke så mye over det, men så gikk jeg inn i det, og skjønte at at enkelte av dem ønsket bare å for eksempel få mer lommepenger, bo på hybel og slikt. Vi innkalte foreldre som ressurspersoner og det viste seg at de ønsket å ta et felles ansvar, gå sammen og lage gode miljøer for sine ungdommer.”

På Holmlia gikk Susans datter på ungdomsskole. Det gikk bra, men Susan har ikke bare gode minner fra møtet med det norske utdanningssystemet heller. Det måtte for eksempel til ”noen møter" for å komme til enighet om hvordan lage et opplegg for ei jente som allerede behersket det engelske språket. Dette ble fort glemt, mens det gjorde større inntrykk at læreren oppdaget datterens musikkinteresse og talent som sanger. Klassen satte opp West Side Story med datteren i hovedrollen, og påfølgende år Grease med med en pakistansk Sandy og datteren i  rollen som Rizzo. Når hun gikk ut niende klasse holdt en av hovedlærerne tale, og avsluttet med å si, at ”det forplikter å komme fra Holmlia”. Det er ord som har betydd mye for Susan: ”Jeg er jo tilbake nettopp fordi, det er slik at det forplikter å komme fra Holmlia.”

Når datteren skulle gå videre med sin utdanning flyttet hun tilbake til Sverige, hvor det fantes en musikklinje som passet henne veldig godt. I Sverige har jo også datteren hele sin store familie. I dag bor Susan alene på Holmlia.

Susan forteller at hun er en energisk person som lett skaffer seg jobber, men som også lett mister dem. Hun forteller at hun ofte kommer i konflikt med kolleger og overordnete, kanskje fordi hun er en som sier fra når ting er galt. Hun skylder det delvis på at nordboenes likhetstankegang kan gjøre det vanskelig å gli inn i arbeidmiljøer, at man kan risikere å fryses ut om man ikke er som alle andre. Men hun har også tenkt at det kanskje ikke har så mye å gjøre med at hun er amerikaner i Norden, men mer med at hun ville hatt problemer med å passe inn i alle slags firkantete systemer. ”Kanskje hadde det vært enda verre om jeg hadde bodd i USA, for da hadde mitt våpen vært skarpere – da hadde ikke mitt språk vært et så sløvt sverd”, sier hun. Hun ler oppgitt: ”Me and my big kjeft”.

For en tid tilbake googlet Susan sin gamle professor. Han var blitt gammel, og hun kjente ham ikke en gang igjen på bildet. Han har blitt politiker, og har gjort mye for svake grupper i sitt samfunn. Susan skrev en e-post til ham og fortalte om sitt liv, og han husket henne etter alle disse årene. Hun minnes anbefalelsesbrevet han skrev for henne da hun skulle søke seg til Sverige den gang da. Han skrev at hun var et lysende akademisk hode som ville kunne utrette mye godt i verden:” Han skrev så flott om meg den gangen – ordene var alt for fine. Det var mer enn jeg fortjente. Men de ordene fikk meg til å ønske at jeg var så bra. Det gjorde de”.

Jeg takker Susan for hennes spennende og gripende beretning – som kan stå som et eksempel på hvordan tilfeldigheter kan prege ens liv, og på hvordan mennesker kan forandre det.

Mitt siste spørsmål er om hun kan fortelle om et sted som har betydd spesielt mye for henne i Norge. Hun svarer spontant og bestemt: ”Biblioteket her! Her føler jeg meg trygg. Jeg har ingen historier her – bare gode minner. Det er så god stemning, og bibliotekarene er så vennlige og dyktige. Det var en av kvinnene som jobber her som gjorde min datter til en leser. Jeg ba om hjelp til å finne bøker som passet en ung oppvakt jente med liten interesse for lesing, og bibliotekaren satte sammen en perfekt liste til henne - som virkelig vekket min datter. Det er jeg denne kvinnen evig takknemlig for”.