Ihsan -Fra Kurdistan til asylmottak på Vestby

Ihsan er lite synlig på mottaket. Jeg traff ham flere ganger på vei fra og til mottaket og vi småpratet litt. Selvom han ikke snakker så mye norsk, så er det alltid hyggelig å prate med ham. Da jeg spurte ham om intervjuet, var den høflige mannen på 44 år straks villig til å svare på alt, jeg ville vite, uansett tema. Så vi møttes en time på ettermiddagen med te og tolk for å snakke om hans syn på Norge. Som mange asylsøkere spurte han meg først, om intervjuet utførtes i oppdrag av UDI. Etter at jeg hadde forsikret ham at det ikke var tilfellet, begynte vi med intervjuet, i hvilket jeg spurte ham om hans forestillinger om Norge før han kom, grunnen hans for å komme til Norge og hvordan han til sist opplevde å faktisk komme til landet.

Bildet av Norge.

”I hjemlandet mitt hadde jeg hørt mye fra venner som hadde vært i Europa, som hadde reist til Europa med jobben – og gjennom jobben min traff jeg mange folk fra Tyskland og Frankrike – og jeg spurte dem ”Hvordan er livet der i Europa generelt?”,  men det jeg opplevde da jeg kom til Norge var helt motsatt av det jeg hadde forventet. Vi arabiske unge menn spør først og fremst om å hvile eller slappe av på et annet sted. Jeg kunne aldri tenkt meg å havne i et sånt sted som mottakssenteret.

Også broren min hadde bodd her før jeg kom. Det han hadde fortalt meg om livet hans var alt sant, men likevel var ikke alt sånn jeg hadde tenkt meg at det var. Levestandarden på mottaket for eksempel. Det er en helt fremmed verden for meg. Folk ser på oss som bor her ikke som de ser på normale folk. Vi er som i andre klasse. De ser ikke på oss som om vi var normale mennesker. Og jeg hadde forventet å bo annerledes. Men jeg kom jo som flyktning. Jeg hadde en veldig, veldig god levestandard, jeg hadde alt man trenger, mer enn de fleste har. Jeg forventet ikke at jeg skulle hadd det bedre her. Jeg kom fordi jeg måtte komme. Jeg flyktet fra hjemmelandet mitt på grunn av problemene. Jeg er forskjellig fra grupper som kommer fra et sted hvor de har ingenting. De føler ingenting når de bor med en sånn levestandard. De har det kanskje til og med bedre her. Men jeg, jeg har det mye verre enn hjemme hos meg i hjemmelandet mitt. Hvis ikke jeg hadde hatt problemene, så hadde jeg ikke rømt hjemmefra.”

Flukten.           

 ”Flukten min var ikke planlagt på lenge. Det skjedde plutselig og jeg betalte en stor menge penger for å flykte. Jeg hadde fått noen trusler. Han, som truet meg hadde kommet direkte til meg og snakket med meg. Han sa at jeg måtte forlate huset mitt, så jeg forlot huset mitt med en gang. Innen tjue dager hadde jeg forlatt landet mitt. Jeg kom til Norge, fordi jeg har en bror her. Jeg har ikke noen annen slekt. Jeg har kusiner i Tyskland og jeg har et godt forhold til dem, men forholdet til en bror er sterkere, så jeg valgte å komme hit.

Veien hit var vanskelig. Det var ikke noe problem mellom Baghdad og området i Kurdistan, men etterpå.

Denne tiden var veldig vanskelig, fordi smuglerne overdriver mye om problemene som skal ramme en på veien. De vil bare skremme deg. Når du tenker på det, så blir veien veldig vanskelig å takle. Smugleren sier aldri til deg hvor du er. Dessuten er det ikke bare en smugler som følger deg. Det er veldig mange forskjellige. De sier ikke til deg at de stopper for eksempel i Bulgaria eller Romania eller hvor som helst. Jeg visste ingenting. Men det er en person som organiserer alt på forhånd. Han organiserer, men han sier ingenting. De tok oss i en bil, en stor bil. Det var veldig vanskelig. Vi var mennesker over mennesker i bilen. Det er veldig farlig der. Det vanskeligste tid er når han sier at du er i nærheten av kontrollen. Du spør deg hele tiden om du skal bli oppdaget eller om det går bra. Vi måtte være veldig stille.”

I Norge.            

”Da jeg kom hit, da var klokka halv seks, jeg kommer ikke til å glemme det. Det var om morgenen. Jeg ville ikke plage broren min og så spurte jeg den siste smuglerpersonen for politiet og jeg gikk til politiet med en gang. De var veldig gode, jeg røykte en sigarett med dem. Du kan ikke sammenligne politiet her med politiet i Irak. Jeg selv var jo på en måte politi i hjemlandet mitt. Politi eller spion eller noe sånt. Men jeg likte ikke jobben. Det var veldig dårlig. Det var ingen som trengte meg til å gjøre det, det var mitt eget valg å jobbe der før jeg sluttet på grunn av flukten.

Samme dagen jeg kom til Norge, hadde jeg intervju hos UDI fra ni til tre. Etter intervjuet ble jeg kjørt til transittmottaket. Første gang jeg sto i kø på mottaket og hentet maten, mislikte jeg mottaket allerede. Det er folk som lever sånn. Jeg kan ikke.”

Framtida i Norge.  

”Her er det opp til deg som utlending som bestemmer om du vil integrere deg i samfunnet eller ikke. Folk eller kulturet eller regjeringen tvinger deg ikke. Vil du bli integrert og blande deg med samfunnet, så er det greit. Vil du ikke, så vil du ikke. Det er ingen press og det er ingen som kan tvinge deg. I andre land, som for eksempel i Afrika, da må du smelte inn i samfunnet. Ikke at noen presser deg til det i andre land, men her er det bare 4,5 millioner innbyggere. Det er ikke akkurat mange og du treffer ikke så mye folk. Du blir ikke tvunget til å passe deg inn fordi det er så få folk her i Norge. Jeg opplever det som veldig positiv. I dag er jeg ikke interessert i å blande meg med dem. Jeg vet ikke om framtiden, men nå får tida vil jeg ikke være integrert. De vil ikke ha oss uansett. De vil ha våre barn og barnebarn. De tenker på de neste generasjoner og fokuserer på dem.

 Jeg kan tenke meg å bli her i Norge, hvis jeg liker meg her. Hvis jeg må bli sittende på mottaket, så skal jeg ikke bli. Da skal jeg reise med en gang. Men hvis jeg kommer ut av mottaket, synes jeg, det kan være greit her.

 Jeg har en venn, som er apoteker.Han spurte meg hvordan forholdene her i Norge er. Jeg sa at det er bedre enn der han bor, siden han har problemer der. Som en person kan du komme hit og hvis du ikke liker det, så kan du dra tilbake når forholdene i landet ditt har blitt bedre. For meg,  jeg har ikke tenkt på å bli her hele mitt liv. Jeg kan dra tilbake til hvor som helst, et annet land eller til mitt hjemland. Jeg drømte ikke om et sånt sted. Jeg kom jo fordi jeg hadde problemer og skal tilbake når problemene slutter.”

Lengselen etter hjemlandet.

”Det jeg lengter etter i hjemmelandet mitt, er tiden når vi vennene treffes om kveldene og sitter og snakker og drikker sammen. Her finner jeg ikke det. Det er ikke noe sted hvor jeg kunne treffe venner. Jeg har heller ikke noe venner her. Det er veldig vanskelig for meg. Jeg kan treffe broren min, men jeg vil ikke plage ham som en uvelkommen gjest. Han har veldig god levestandard, han får penger fra hjemlandet, han har familie her, han har ikke noe problemer.

Men også utenfor mottaket er det veldig vanskelig for meg. Jeg prøvde å snakke med noen folk på tog eller på baren, men alltid når jeg sier at jeg bor på mottak, forandrer seg deres syn på meg. De trekker seg med en gang.

Når jeg går ut fra mottaket, det minner meg på første gang jeg ble truet tilbake i Irak og flyktet. Det er det samme for meg. Dette her er et stort problem for meg. Jeg kan ikke takle livet. Jeg er veldig sliten. Det er mange forskjellige nasjoner her på mottaket, jeg kan ikke snakke med hvem som helst. Folk som bor her er ikke det samme som norsk folk. Det bor mange forskjellige folk her. Noen er dårlige, noen bra folk, noen gode folk. Men også utenfor mottaket er det veldig vanskelig for meg. Jeg prøvde å snakke med noen folk på tog eller på baren, men alltid når jeg sier at jeg bor på mottak, forandrer seg deres syn på meg. De trekker seg med en gang. Og jeg kan ikke lyve. Jeg bor på mottak og det er sånn det er.”

Ihsan ble intervjuet av Eva Ostertag våren 2008.