Golestanehs reise - fra Kurdistan/Iran til Vestby

Jeg kom til Norge for første gang i 2004. Det var vinter, den 9. November. Jeg kom for å besøke søstra mi og jeg kom med visa og da flyet landet, gråt hjerte mitt, som vi sier på kurdisk. Jeg gråt mye fordi jeg ikke ville komme og møte søstra mi etter jeg ikke hadde sett henne på 16 år. Jeg trodde det blir litt av en sjokk for meg. Jeg ville se henne, men samtidig så ville jeg ikke se henne heller. Det var en vanskelig opplevelse. Mannen hadde ikke fått lov til å reise ut av landet, så jeg kom allene med dattera mi, som var 5 måneder gammel denne tiden.

Jeg landet i Stockholm og søstra mi kom dit for å ta meg imot. Følelsene mine var blandet. Der var gøy, men det var trist også. Jeg kom for å besøke søstra mi og tenkte jeg skulle bli 3 måneder, siden visum var gyldig på tre måneder, men jeg hadde ikke skjønt, hvorfor mannen min hadde sent meg hit akkurat da. I 16 år hadde søstra mi bodd i Norge, men akkurat denne dagen hadde mannen min sendt meg. Jeg satt i bilen og lurte på hva jeg skulle gjøre her.

Jeg savnet ham og jeg savnet byen min hjemme i Kurdistan. Jeg gråt. Samme kveld ringte han meg for å kontrollere om jeg hadde nådd fram til Oslo. Vi holdt kontakten i hele den neste uken, men etter denne uken svarte han ikke lenger på telefonene mine. Jeg var veldig bekymret. Heller ikke familien hans kunne si meg hvor han var. Jeg hadde det ikke så bra og jeg ville egentlig ikke forstyrre familien til søstra mi, jeg kjente henne jo nesten ikke lenger etter så lang tid, så jeg ba henne til å skaffe meg en returbillett til Iran. Hun hadde bedt meg på lenge til å komme til Norge, men jeg hadde alltid nektet. Først da mannen min hadde bedt meg om det, tok jeg kontakt med henne og reiste til Norge. Reisen hit hadde vært hans plan. Reisen tilbake til Iran derimot var planen min. Jeg prøvde å skaffe meg returbillett så snart som mulig og handlet de nødvendige gaver til familien min i Iran da jeg plutselig fikk en telefon fra søstra mi. Politiet skulle snakke med meg. Mannen min hadde kommet til Norge, han også.

Han hadde planlagt alt i Iran. Jeg hadde hørt de tvilsomme telefonsamtalene, men jeg hadde jo ikke skjønt, at han hadde snakket med smuglerne. Han hadde ikke forklart noen ting.

Jeg ville jo fortsatt reise tilbake til Iran, men det var da ikke mulig lenger. Han søkte om asyl i Norge og kunne ikke reise tilbake og da ble jeg selvfølgelig her, sammen med ham. Også jeg søkte om asyl og vi ble her.

Etter to år og tre eller fire måneder ble jeg og dattera utvist. Jeg ble transportert ut av landet med fly. Tre norske politimenn eskorterte meg til flyplassen i Teheran, hvor jeg ble tatt imot av en iransk mann, som fulgte meg inn til flyplassen. De norske politimenn hadde ikke kommet ut av flyet med meg, men det iranske politiet hadde overtatt mitt sak. De behandlet meg og dattera veldig dårlig. De hadde ikke noe respekt for kvinner eller barn. I to dager fengslet de meg og det var ikke før svigerfar hadde forhandlet med dem at de slapp meg ut. Men jeg skulle jo bare kjøres til den neste sikkerhetstjeneste i en annen by. De tok passet mitt og svigerfar måtte love at han kjørte meg til sikkerhetstjenesten. Vi hadde bare ti timer til å komme oss dit. Hadde vi ikke kommet oss dit på denne tiden, hadde vi hatt problemer.

Sikkerhetstjeneste, politiet og andre offentlige organisasjoner plaget meg altfor mye. Gjennom meg ville de få mannen min tilbake til Iran for å straffe ham for alt han hadde sagt og gjort. Jeg hadde ikke noe liv der i Iran. Det ble bare verre og verre. Til slutt så bestemte brødrene mine at jeg skulle dra tilbake til Norge. Også jeg bestemte at jeg måtte gå. På svar på søknaden til mannen min i Norge kunne jeg ikke vente lenger. Tiden jeg var i Iran føltes som 100 år.

På grensen til Tyrkia ventet jeg i en by til vi hadde funnet en smugler, som tok meg til Norge. De ba meg å ta bildet for å lage en falsk pass og sente meg med buss over grensen. Jeg var veldig redd for at de oppdaget meg. Dattera mi satt ved siden av meg. Hadde de oppdaget at jeg hadde en falsk pass, hadde de sent meg tilbake. Men heldigvis gjorde de ikke det, så jeg kom meg over grensen til Tyrkia. Jeg kom til en annen smugler og måtte vente hos ham i 24 timer før vi reiste til Istanbul. Jeg måtte betale 12 000 Euro for smuglingen. To uker skulle det ta, lovet de meg. Men det tok ikke to uker. Mer enn 6 måneder måtte jeg bli i Tyrkia. Og jeg måtte flytte fra en by til en annen, for å ikke bli oppdaget. Vi hadde jo ikke noe lovlige papirer. Hadde en politimann oppdaget oss, måtte vi ha reist tilbake. 

Advokaten, jeg hadde kontakt med gjennom min mann i Norge, anbefalte meg å ta kontakt med den norske ambassaden i Tyrkia, men jeg var redd at de skulle sende meg tilbake til Iran, så jeg gikk ikke. Jeg ble veldig irritert og aggressiv av situasjonen. Jeg ble nesten gal, vi kunne ikke leve lenger på en sånn måte. Dattera mi begynte å bite meg i hånda og si at vi skulle forlate stedet.

Etter 6 måneder kom smugleren en gang og sa at vi skulle komme til en hotel i Istanbul.

 Herfra skulle vi reise videre med bil. Han hadde også med seg andre kunder, enslige gutter og menn, som reiste sammen med oss. Disse menn skulle gå veldig mye, men det skulle ikke jeg. Vi skulle kjøres med bil. Det var i hvert fall det han sa til meg. Men etter 6 timer måtte vi alle gå ut av bilen. Vi gikk mot en skog. Han sa alltid at jeg ikke måtte gå veldig lenge, men han lurte meg. Jeg var ikke utrystet for å gå så lenge. De andre hadde kjøpt passende klær og sko. Dattera og jeg hadde ikke det. Han gav oss en krem , en aftershave. Vi skulle smøre oss inn med den for å beskytte oss mot insektene.
Så kom vi til en vann. Det var rundt 7 eller 8 om kvelden og det begynte å bli mørkt. Der var det en gummibåt, vi skulle blåse opp. Jeg var veldig overrasket, fordi jeg trodde at Saghar, datter mi, og jeg skulle bli kjørt med bil, men så måtte vi nå krysse dette vannet med båt. Mannen tok fra oss kortene fra mobiltelefonene slik at vi ikke kunne ringe til noen. Jeg spurte ham, hvor lenge vi skulle bli på båten. Han sa, det blir omtrendt ti minutter. Jeg stolte ikke på ham. Han hadde lurt oss før. To uker hadde blitt til 6 måneder, så båten skulle nok ikke bruke bare ti minutter heller. Jeg spurte ham likevel, bare for spørsmålenes skyld. Det tok selvfølgelig mer enn ti minutter.  Vannet ble mørkere og mørkere, jeg så fisk, vannet ble dypere og dypere. Reisen tok oss fire timer, fra ni til klokka ett om natten, inn i en liten gummibåt, sammen med elleve andre menn.

Etter at vi kom til andre siden av vannet, måtte vi gå i fem timer. Vi måtte gå veldig fort, slik at vi nådde et visst sted før solen gikk opp. På veien måtte vi krysse en elv ved å holde fast på en stropp ved en metalltau og skli over elven. Jeg tenkte hele tida på dattera mi. Skulle vi falle ned, hadde det vært over med oss (For første gang i intervju begynner Golestaneh å gråte, men hun tar seg sammen med en gang og fortsetter å fortelle). Jeg måtte gå veldig stille mot en bil slik at vi ikke ble oppdaget av folk. Etterpå var det sju timer i bilen. Vi ble kjørt til et hus, hvor vi måtte bli sammen med de elleve andre menn. Disse menn hadde vært veldig dårlig mot meg og jeg var veldig redd. En mann, som hadde tatt meg imot ved huset, advarte meg at jeg ikke skulle snakke et ord på kurdisk, fordi det var mange smuglere på dette huset. Hadde de andre smuglere funnet ut at Saghar og jeg var kurdere, kunne de ha kidnappet oss. Smuglere pleier å ”stjele” kundene fra hverandre for å etterpå fordre løsepenger. Så jeg sa til dattera mi, at hun ikke skulle snakke. Hun satt ved siden av meg i åtte timer og sa ikke et ord.

Veien videre tok jeg med buss og taxi til neste land, hvor jeg møtte en gammel dame med sønnen hennes. Hvor vi var, det visste jeg ikke. Smuglerne sa til meg at jeg ikke skulle spørre etter det. Jeg fikk bare billetter og henvisninger og vi var alltid sammen med noen av dem. Disse her, moren og sønnen, hadde fått bildet mitt i posten og hadde fikset en falsk pass for meg. To dager skulle jeg bli hos dem og så skulle jeg ta kontakt med den neste mann, men jeg fikk ikke tak i ham. Ikke etter to dager og heller ikke etterpå. Tre uker måtte jeg vente. Det var en veldig vanskelig tid for meg og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Etter de tre ukene ringte han meg og sa at han hadde blitt fengslet. Så to dager hadde igjen blitt til en måned.

 Og så møtte jeg sjefen av smuglinggjengen. Han kom til meg med en båtbillett. Klokka ti om natten skulle en taxi komme og kjøre meg til en båt og jeg skulle ta båten derfra. Smugleren sa til meg at hvis jeg skulle se en kontroll på andre siden, skulle jeg ikke gå av, men komme tilbake og så skulle vi prøve en annen dag. Men jeg tenkte bare at jeg skulle ta sjansen. Jeg ville ikke tilbake til dette folket. Det var da det samme for meg. Jeg var veldig heldig og jeg ble ikke stoppet av kontrollen. Det var veldig varmt denne dagen, vi var veldig tørst og dattera mi bare gråt hele veien, fordi hun var tørst og sliten. Jeg fikk adressen til den neste smugleren, som fulgte meg på tog veien videre. Han sa at han kunne sitte ved siden av meg, men at vi ikke kjente hverandre i tilfelle vi ble tatt av politiet. Det var greit for meg og jeg ble litt roligere. Vi tok tog resten av reisen hele veien fram til Oslo S.

Denne dagen var den 22. August 2007. Søstra mi hadde visst på forhånd at jeg kom. Smuglerne hadde tatt kontakt med henne. Hun kom med en gang og vi dro til advokat og så til politiet. Det var en veldig vanskelig opplevelse og det var bare en liten del av livet mitt. Det var ikke alt.

Nå har jeg vært i Norge på 8 måneder. Her i Norge er det bedre for meg. Jeg trenger jo  ingenting, jeg trenger bare fred. Jeg trives her. Når jeg ser på dattera mi, glemmer jeg alle mine problemer fra før. Hun har det bra her og det er det som teller (begynner å gråte sterkere) Jeg lever nå, men jeg ønsker bare at livet hennes ikke blir en kopi av livet mitt. Jeg vil at hun ikke må oppleve alt jeg har opplevd. Hvis du spør meg om jeg vil tilbake til Iran, så vil jeg ikke det, på ingen måte. Jeg har ikke opplevd noe gøy jeg kunne savne. Når jeg tenker på mitt hjemland, blir jeg trist. Jeg har aldri sett mora mi. Hun døde da jeg ble født. Faren min gifte seg igjen, i dag er han også død. Men så lenge dattera mi er lykkelig, spiller det ingen rolle. Det er ikke viktig lenger, hva jeg har opplevd. Så lenge bare hun har det bra.

Forskjellen mellom Norge og Iran er som himmel og jord. Det er altfor langt fra hverandre. Man kan ikke sammenligne landene.

Bare et eksempel er måten kvinnene blir behandlet. Det finnes ikke noe respekt for kvinner i mitt kultur. Hvis jeg bare tenker på politimenn i Norge og i Iran. Jeg opplevde tre dager fengsel før jeg ble utvist og tre dager fengsel da jeg kom til Iran. Politiet i Iran behandlet meg som om de tok imot en terrorist. For å tydeliggjøre det, kan jeg gi et eksempel. Dattera mi liker å drikke melk. På veien mot Iran, på transitt i Italia kjøpte det norske politiet melk til meg. I Iran sa de bare ”nei, du tok feil. Vi er ikke noe butikk her”. Men det var jo dattera mi. Hun gråt jo bare fordi hun var sulten.

Hvis jeg kan bli her, kan jeg tenke meg å studere etterhvert. Hjemme kunne jeg ikke studere. Det kunne jeg heller ikke gjort i hjemmelandet mitt. Jeg fikk plass på universitet, men jeg kunne ikke studere fordi familien min har politiske problemer. Vi var en gruppe som hadde en test for å komme inn på universitet. Jeg var nestbest, men likevel kom jeg ikke inn på grunn av de politiske problemer.

Jeg hadde ikke noe forestilling om Norge før jeg kom. Jeg har jo heller ikke valgt å komme hit. Det var egentlig ikke planen min. Det var heller ikke viktig for meg hvilket land jeg kommet til, så lenge det var trygt og sikkert. Om jeg bor i Norge, om jeg bor i Tyskland eller et annet land, det er ikke noe forskjell for meg, så lenge jeg bare har fred og sikkerhet. Jeg lever heller mer enn ti år på mottak enn å bli utvist til hjemmelandet mitt og leve et dårlig liv der.

Golestaneh Vaisy, 27 år, fra Kurdistan (Iran)