Fra Santiago de Chile til Sørlandet, Bergen og Norge

MIGRASJONEN

Jeg er født i Santiago de Chile. Jeg kom til Norge sammen med familien min. Hvorfor vi kom hit, er noe jeg har spurt min familie om mange ganger. De har svart litt forskjellig. Det de er enige om, er at de ville ha en bedre framtid, for seg og oss barna. Vi var mange barn, og det chilenske samfunnet er veldig klasseinndelt. Du må ha mye: en fast jobb, utdanning. Du må ha alle disse tingene på plass for å ha et godt liv. Et godt liv slik vi ser det: nok penger til utdannelse. For utdannelse koster i Chile. Mange av de tingene som vi tar som en selvfølge her kan man få i Chile også. Men det krever at disse tingene er på plass.

Mine foreldre har ikke noe diplom. Det er svært viktig i Chile. Så de visste at det kom til å være vanskelig mange barn. Å få oss til å studere, få oss på universitetet, som på den tiden ble sett på som veldig bra og viktig. Det var noe de ikke har hatt mulighet til sjøl, mine foreldre. Så det er det de har gitt meg av argumenter for hvorfor de flyttet. En bedre framtid for oss. Men om valget var bra, har de stridd litt om, begge to. De har vært uenige om det var bra eller ikke. Faren min har ofte angret på det, at han tok oss med hit. Han så ikke hvor vanskelig det ville være. Han så ikke konsekvensene. Sånn som jeg ser det nå, som voksen. Jeg var fjorten år gammel da vi dro, og da tenkte jeg bare at jeg gjør som familien min sier. Hvis de drar, så drar jeg også. Jeg satte ikke spørsmålstegn ved det.

Overgangen var veldig brå for meg. Fra å være best i skolen i et sånt konkurranseorientert skolesystem som det er i Chile. Jeg fikk alltid diplomer og premier. Og så å komme hit og ikke kunne et ord norsk. Det var en veldig brå og stor overgang. Jeg hadde mange venner, et stort nettverk, og mange drømmer. Og jeg hadde akkurat fått tilbud stipend fra Rotaryklubben i Santiago.

Jeg var nok litt naiv, og vi hadde lite informasjon om Europa. Den informasjonen vi fikk om Europa i Latin-Amerika på den tida var gjennom TV og folk som hadde reist. Vi hadde en naiv forståelse av hva Europa var. Vi trodde det var helt topp, at det var best. Vi følte oss veldig priviligert som kunne reise ut av Chile, og oppleve andre verdensdeler, i hvert fall Europa. Det skulle være toppen! Dette var i 1984.

SØRLANDET

Overgangen ble også brå for meg fordi jeg kom fra en stor by. Vi hadde bodd i en forstad til Santiago med flere millioner innbyggere. Og så kom vi til et lite sted på Sørlandet. Overgangen var veldig stor. Jeg ville ikke på skolen de første dagene, og ikke flere av søsknene mine heller. Vi måtte hentes til skolen i taxi av rektor! Fordi vi ville bare være hjemme.

Vi var redde, for i begynnelsen kikket alle på oss. På skolen de første dagene så ville alle ta på håret vårt. Jeg vet ikke helt hva det var, om folk aldri hadde sett svart hår før eller hva. Vi følte oss veldig rare. Med svart og glatt hår. Vi var noen av de svært få innvandrerne der på den tida. Nå har det endret seg, nå er det folk der fra flere verdensdeler. Men vi opplevde oss som en av de første familiene i 84.

KJEDSOMHET OG TRYGGHET

Jeg husker den tiden som veldig vond, og veldig trist. Jeg ønsket meg bare tilbake til hjemlandet mitt. Jeg opplevde en dyp kjedsomhet. Jeg hadde aldri opplevd før å kjede meg så til de grader. Jeg var i butikkene, og det var ingen grønnsaker der. Når jeg spurte etter litt god mat, syntes folk at jeg var bortskjemt. Jeg fikk ofte kommentarer på at burde ikke du som kommer fra et sånt fattig land, et u-land… Et u-land! Det var helt nytt for oss, at Chile ble sett på som et u-land. Vi tenkte på Chile som fantastisk. Et sted der folk hadde det bra, og der det i alle fall var mye grønnsaker… Så det var også nytt, å møte en sånn holdning til at Chile var fattig, og at jeg var fattig. Jeg brukte mye energi på å fortelle at nei, vi hadde det bra! Men at kanskje på lang sikt, så tenkte foreldrene mine at vi kunne få det enda bedre. Sikrere. Å sikre framtida vår – ikke økonomisk, men sosialt og i forhold til velferd.

Vi beundrer tryggheten i Norge. Det må jeg si. Sosialister i Chile har nok vært inne på tanken, men de har ikke fått det til, fordi kapitalistene er så sterke. At LO er så sterke her i Norge, det beundrer jeg. Jeg har veldig respekt for norsk historie. Jeg har undervist i skolen, og jeg ser at barna her er ikke bevisste det at det har vært kamper i Norge for å få det til. Det er ikke en selvfølge at det finnes folkebiblioteker. Det er ikke en selvfølge at det finnes arbeidskontorer. Folk opplever jo Norge som et trygt sted å bo i. I Chile er du mer prisgitt familien. Hvis du har en stor familie, så går det bra. Og jeg har grunnet litt på det, at det kanskje var derfor jeg aldri følte meg fattig. Vi hadde en stor familie, med forskjellig grad av utdannelse. Noen hadde bra utdannelse, og bra jobber. Vi hadde jevnlig kontakt med ni, ti familier i Chile. Noen av dem jobbet i fabrikk, så jeg så den virkeligheten også. Når jeg begynte å sammenlikne hvordan det er her med hvordan det var der, da så jeg jo at det var store forskjeller. I lønninger, og i grad av sikkerhet.

En onkel av meg har vært fagforeningsleder, og jobbet i en fabrikk. Med kjemikalier. Han kom til Norge, og besøkte forskjellige fabrikker her. Han var veldig imponert over graden av sikkerhet. At man passet godt på arbeiderne. Og også lønna, at den var mye høyere. Men han sa at han aldri ville flyttet hit! Samme om det var tryggere. For han opplevde folk som kalde og lite uttrykksfulle. Han ble litt redd inne i seg, sa han. For han er veldig åpen, og han fant ikke den der gjenklangen. Han følte at folk var litt for reserverte her, sa han. For han er vant til det der travle Santiago- livet. Å kjenne alle rundt om kring, og slikt. Så han sa ”nei takk, jeg kommer ikke hit!”.

Nå har vi jo fått en sosialistisk president, Bachelet. Jeg håper hun gjør noe av det hun står for i praksis. Reformer. Så vi får se om det blir annerledes av det. Det blåser jo en venstrevind over Latin-Amerika.

Å VÆRE FORBEREDT

Når vi kom hit var vi ikke forberedt. Jeg tenker som så at det de gjør i Canada hadde vært bedre. Folk som flytter dit forbereder seg med språk og kulturstudier. De får en slags forberedende fase. Jeg har ikke satt meg så veldig dypt inn i det, men jeg kunne i alle fall ønske at det var slik. For egentlig skulle vi emigrere til Canada. Faren og moren min ønsket det fordi det var en periode man fikk jord i Canada, til å starte på nytt. De syntes det var en fascinerende tanke å starte på nytt. Så vi var en del rundt om kring på ambassader for å skaffe oss visum dit. Men så var det slik at man måtte ha så og så mange barn, for å få komme dit. Og så ble min mor gravid igjen, og da kunne vi ikke dra dit. Jeg vet ikke hvordan restriksjonene er i dag, men det var slik da.

En forberedende fase hadde gjort det lettere tror jeg. Man kunne ha lært litt av språket. Da kunne man ha gjort det bedre. Jeg kunne kanskje fått av veien noen misforståelser som jeg ikke fant ut av før etterpå. Flyktninger går gjennom samfunnsfagskurs og slikt. Vi var arbeidsinnvandrere, og da får man ikke det. Jeg har hørt mine foreldre kommentere at vi skulle ha vært flyktinger, da ville vi ha integrert oss mye lettere. Og jeg har måttet si at nei, men tenk dere om, at det er ikke lett å komme fra krig og slikt, det er bra at de får hjelp. Jeg er ofte den i min familie som må ta opp og si i fra.

VANSKELIG START

Jeg husker den første tiden i Norge som veldig vanskelig. Vi måtte spare på alt. Det var jeg ikke vant til, for i Chile var det liksom overflod av alt. Mine besteforeldre dro ofte på landet og hadde med hjem store sekker med poteter og løk og… De var veldig opptatt av mat rett og slett, og av å hamstre. Den gamle generasjonen i hvert fall. Min bestemor hamstret og hang opp lange rekker av løk og alt. Og den overfloden savnet jeg veldig. Vi måtte rasjonere i begynnelsen. Så-og-så mange brød, og en frukt til hver. Vi hadde aldri tenkt på det før. Før var det ”Nei, bare spis så mye frukt dere vil!”. I begynnelsen måtte vi rasjonere veldig. Og det var sikkert fordi billetten var så dyr. De hadde måttet ta opp lån og sånt for å klare det.

Det var mye som var rart for meg. Jeg husker den første gangen jeg ble invitert på fest, og ble bedt om å ta med egen vin. Jeg skjønte ikke det der. Hva er det liksom? Og jeg gjorde som i Chile, jeg tok med vinen til fellesbordet. ”Hva er det du gjør? Setter du den der? Skal du ikke drikke av den?” Og jeg svarte: ”Men skal vi ikke drikke av den sammen?” Og da sa de: ”Nei, nei, den er til deg!” Alle hadde sine egne poser rundt omkring da. Jeg syntes det var så merkelig. Sånne små ting, som fikk meg til å føle meg så rar! Jeg spurte jo de andre: ”Vær så god, vil du ha et glass vin?” ”– Nei, jeg har jo min egen! Tusen takk.” Alle de der tingene fikk meg til å føle meg veldig ensom.

ENSOMHET OG Å FØLE SEG FREMMED

Det er en ting som går igjen, ensomheten. Det med ensomhet, her i Norge. Ikke ensomhet i betydningen å ikke ha venner, men i betydningen å føle seg fremmed. Det er noe med det å leve i et landskap som føles som om det er uten mening. I Chile føler jeg at det angår meg når jeg ser en vegg smuldre, en slik vegg forteller meg om en fortid som angår meg. I Chile føler jeg meg mer orientert – bygninger og gjenstander har noe med meg å gjøre. Jeg må bruke mer tid her i Norge på å sette meg inn i ting – hvem var det som bygget den? Hva er det? Så jeg er glad i sånne nye bygg, som for eksempel operaen. En eldre mann jeg snakket med savnet noen bilder fra den gamle operaen og slike ting. Men jeg var glad for at det var nakent! Her kan vi fylle inn med vår egen mening!

Jeg har undersøkt mye om ensomhet, her i Norge. Jeg har lært mye om det her. Jeg kan mye om ensomhet. På vondt og på godt. På godt fordi jeg kan kanskje bruke det om jeg virkelig blir alene en gang, uten folk rundt meg. Så vil jeg kanskje takle det bedre – for eksempel enn de i Chile. Man tenker mye på sånne ting. Jeg hadde lært, og jeg praktiserte mye, det her med å være sammen med andre. Det var et veldig vi - orientert samfunn. Mye fellesskap. Mens her i Norge er det mer jeg. Jeg måtte lære meg det. Ennå i dag er det vanskelig for meg å si jeg. Jeg og mitt. Det er en kamp. Klare deg selv. Mens mine tanker og mine handlinger alltid er rettet mot flere enn meg selv. Det ser ikke ut til at jeg klarer det – det er alltid jeg og de andre, jeg og de andre. I min familie er det ikke slik at vi er vant til å tenke "jeg". Vi tenker "hva er best for oss". Når vi snakker sammen sier vi "hvordan har vi det?", som familie, som en gruppe. Vi prøver å gjøre det som er best for den som trenger det mest av oss. Vi hjelper hverandre, sammen.

KULTURSJOKK

Jeg har opplevd en del kultursjokk. I barnehager jeg har jobbet i, for eksempel. Barna gråt. De ble ikke tatt opp. ”Hvorfor det?” spurte jeg. ”Nei, de lærer seg å bli selvstendige og sterke”. ”Jeg skjønner ikke dette. Kan du forklare det for meg?” ”Nei, hvis du lar barna gråte så kan de trøste seg selv! De blir ikke avhengige av å bli trøstet av andre.” ”Å ja, det er galt å bli trøstet av andre?!” Mens jeg automatisk bare løp, og ville trøste.

Og jeg husker første gangen jeg hørte noen drikke på Bryggen. Min mor ville ringe politiet, for hun trodde det skjedde noe kriminelt. Vi bodde litt oppe i høyden, og det kom skrekkelige lyder fra Bryggen. Så vi ville ringe politiet. Jeg husker ikke om de faktisk gjorde det eller ikke. Men så oppdaget vi jo etter hvert at det var bare noen som drakk! I hvert fall i min familie i Chile, så ble folk som drakk sett på som klovner nesten. De som drakk seg fulle ble ikke respektert. Men man kunne drikke vin og slikt, og barna var med. De lå ofte og sov inne på rommene mens de voksne hadde fest. Det er en ting jeg har savnet mye. Man blir mer avhengig av å ha barnevakt. Jeg føler meg ufri, for jeg har ikke den der muligheten til å ta med barn overalt, slik som man har i Chile. En gang tok jeg med vin på en piknik, og det ble uglesett, fordi det var barn til stede. Da tenkte jeg ”Wow, for et kontrastfylt land!” På den ene siden så er det veldig fritt, og på den andre siden er det veldig pietistisk. Jeg tenkte at det er jo bare vin, det er ikke et dårlig eksempel overfor barna, det er jo bare til maten. Så vin til maten har jeg også savnet.

På barneskolen til datteren min har jeg prøvd å lage ordentlig mat til 17. mai. Hvis vi er flere foreldre - fem, seks – så kan vi lage god mat til 17. mai! Hvis den ene kutter løk, og den andre gjør noe annet – det er slik jeg har vokst opp med det i alle fall. Men de svarer: nei, vi tar pølser og brus, det er det enkleste. Og jeg tenker: men dere er jo så rike! Dere lever i et overflodssamfunn. Dere kan ta dere tid! Tiden kommer ikke til dere, sier jeg. Dere må ta dere tid – og prioritere mat! For mat gir energi, det gir livsglede og estetikk. Følelsen av grønnsakene, av fargene… Mat er ikke bare mat! Det er kunst, det er opplevelse, det er å dele. Det er samarbeid… ”Nei, vi gjør det enkelt, vi!” Det var en mor som sa til meg: ”Du kommer alltid med sånne fantastiske ideer, men vi føler at du går for langt. Vi klarer ikke å følge deg, fordi ideene dine går for langt. Men nei, jeg går ikke langt! Det er bare samarbeid, hvis vi vil! Vi kan dra til Grønland og kjøpe grønnsaker. Dere har svære biler! Jeg har ikke bil, men jeg bærer tunge poser! Og lager god mat. Hvis bare én av oss har en stor bil, så drar vi til Grønland, og så lager vi god mat sammen! ”Nei, det blir for komplisert.” Så det blir pølser til 17. mai i år igjen. Jeg sendte et brev til Innovasjon Norge om dette! Jeg fikk aldri noe svar. Jeg skrev: ”17. mai kommer det folk fra hele verden. Hvor er den norske maten? Hvor?! Jeg leter! OK, Kaffistova har norsk mat. Men, skal du ha med venner ut på 17. mai, et sted som ikke er dyrt… Man burde bruke 17. mai til å selge god norsk mat!” For den finnes jo. Den eldre generasjonen var flink. Jeg har vært hos besteforeldre til nordmenn, og da har jeg tenkt ”Yes! Endelig god mat!”. Den eldre generasjonen lager det.

NATUREN OG KLIMAET

Santiago er ganske flatt, en dal. Lenger opp er det fjell, og der lever de rikeste. Der jeg har vokst opp er det grønt. Santiago er overmodernisert, med travle gater. Men parker også. Lufta er ikke så bra. Om vinteren er det restriksjoner på å kjøre og slikt. Så lufta er renere her. Men sør i Chile er det likere Norge. Der er det mer fjorder, og det er det også renere luft. Norge er jo også kaldere. Det snødde en gang da vi bodde i Santiago, og da ble det kaos! Oppe i fjellene står folk på ski, men det er mest for rike mennesker, det er en dyr sport. Ski er ikke allemannseie.

Vi barna løp ut den første gangen det snødde: ”Det snør, det snør!” Vi løp for å ta på snøen. Det var stort. Jeg var overrasket over hvor fort mine søsken lærte seg å stå på ski. De kastet seg ned bakker. Det gjorde ikke jeg.

Jeg har en opplevelse av at det var mer snø før. Jeg har ikke undersøkt det, men det kan være det er klimaet. På Sørlandet har det i alle fall blitt mye mer regn.

ET ANKER TIL NORGE

Jeg flyttet til Oslo for å gå på universitetet. Det var ikke noe universitet på Sørlandet den gang. Jeg ønsket å studere jus, for å bli advokat. På gymnaset sa læreren min til meg at jeg var så flink til å være kritisk, at jeg ville passe til å være advokat. Jeg ble så stolt! Men jeg strøk i gym! Og det var ganske rart, for jeg var jo flink i gym i Chile. Men jeg hadde en gymlærer som jeg oppfatta som veldig trakasserende. Jeg hadde ikke språket, eller motet, til å ta det opp med ledelsen den gang. At han faktisk mobba meg. Når jeg mistet baller, så kjefet han på meg. Jeg følte meg mislykka, og skulket mye. Så jeg strøk på grunn av fraværet. Jeg tror han egentlig mislikte meg, fordi han opplevde meg som svak. Mange misliker svake mennesker. ”Vår forakt for svakhet”! Den boka må jeg lese.

Jeg flyttet til Oslo på den tida, og jeg bodde også i Bergen. Jeg fikk et barn her i Norge, med en fantastisk mann som jeg møtte på studentsenteret. Nordmann. Vakker. Jeg ble bare blendet av ham. Så gikk saker og ting veldig fort, og jeg fikk et barn. Jeg pleier å si at hun ble mitt anker til Norge. For å være helt ærlig har jeg alltid hatt lyst til å dra fra Norge. For jeg ser alt det positive med Norge, men likevel så er mitt hjerte ofte i Chile. På grunn av så banale ting som det å dele vin. De tingene som kanskje nordmenn savner også, det som de drar til Syden for. Altså sol, vin, latter. Jeg har av og til ført statistikk over hvor mye jeg ler. Og jeg har funnet ut at jeg ler alt for lite her i Norge. Jeg ler mer i Chile faktisk. Man kan jo begynne å reflektere over hvorfor. Man er jo på ferie, ikke sant. Man har det bra, og det er ikke rart at ikke hverdagen er slik. Men når jeg er der, så føler jeg meg lykkeligere. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg har jo mitt norske anker her. Dattera mi. Fordi hun er født her, og hun har ikke noen tilknytning til Chile i det hele tatt. Det kan være forunderlig, og konfliktfylt. Inne i meg. Konflikten kommer nok ikke til overflaten.

Jeg har venninner faktisk, som har vært kjærester med nordmenn, men som har bestemt seg for at de ikke skal ha barn med dem. ”Nei, jeg skal ikke ha barn i Norge”. Fordi de har planer om å flytte tilbake. Og noen har holdt det. Men jeg holdt det ikke.

Dette her med å flytte fra Chile har gitt meg en sånn tristhet. Hvorfor er jeg ikke der jeg hører hjemme, liksom. En sånn følelse av at jeg vil ha noe som er mitt. Noe som er mitt land. Den der følelsen må være veldig deilig, det har jeg ofte tenkt. Selv om det er veldig irrasjonelt. For det er jo ikke mitt land. Men det har hendt at jeg har vært på stranda for eksempel, og jeg har tenkt ”denne sanda her! Den kan ingen ta fra meg. Den er min! Min sand! Jeg er ikke utlending, jeg er majoritet! Åh, så deilig så deilig! Min sol er der!” Jeg var på kysten i Chile og tenkte: ”Jeg er i majoritet! Yes!” Ha ha ha!. Jeg er hjemme, liksom. Det er veldig merkelig altså.

Jeg kunne godt tenkt meg å være der annethvert år. Men det er for dyrt å dra så ofte. Det er det som stopper meg. Jeg kunne særlig tenkt meg å dra dit om vinteren. For jeg synes at vinteren kan bli veldig tung. Jeg blir smådeprimert om vinteren. Det er mange som gjør det i Norge. Det er to forskjellige kulturer, nesten. Jeg husker det som så forunderlig første gangen jeg så sommeren i Norge. Jeg ble forundret over hvor stor overgang det var, mellom sommer og vinter. Og folk strømmet ut, vet du! Det var merkelig. Oi, er det så mange mennesker her! Det var spennende.

GLAD I NORGE OGSÅ

Selv om jeg savner landet mitt og sånt, så vil jeg alltid være tilknyttet til Norge også. Det er mange ting jeg er glad i og setter pris på. Jeg har bare bestemt meg for å leve med det der dilemmaet, da. Leve en periode der, en periode her. Kanskje bidra til noen forbindelser mellom landene. Da jeg var i Valparaiso med mitt barn, da oppdaget jeg at det var et nordisk bibliotek der. Da ble jeg litt irritert over nordmenn igjen. Jeg tenkte at vi må skjerpe oss. For det var jo bare danske og svenske bøker der. Vi må bli flinkere til å markedsføre oss, hvis jeg kan bruke et ord som markedsføring. Vise oss litt mer frem, ikke være så sjenerte – eller likegyldige. Se mulighetene. Jeg undersøkte mulighetene for at jeg kunne oversette flere bøker, til spansk. Det var en liten åpning for det da, men jeg var ikke der lenge nok til å benytte meg av den. Jeg sendte et brev til den norske ambassaden også, men de hadde ikke anledning til å gjøre noe på det den gangen.

Jeg håper virkelig at de gjør det etter hvert. At man kan bruke kulturstipender eller potter for å oversette litteratur og slikt. Og at man kan bruke oss som er tospråklige mer. For vi er en veldig stor ressurs for Norge.

Da jeg var i Chile var jeg på en bokmesse, på en gammel togstasjon der de har omdannet store haller til bokmesser. Jeg gikk til den norske avdelingen, og tenkte at ja dette er jo bra, men hva med ungdomsbøkene? Det må jo være andre ting også. Alt var ikke der. På dette føler jeg at jeg kan være en ressurs. Det er en stor ressurs å beherske to forskjellige språk, og to forskjellige kulturer.

ET STED I NORGE JEG LIKER SPESIELT GODT

Jeg er veldig glad i toget! For da får jeg tid til det jeg liker godt. Spise godt. Ta en kopp kaffe, og se ut over landskapet. Tog tar jo sånn tid. Alle sånne ting som gir meg litt pusterom. Å ta toget tar tid. Å gå tar tid. Så jeg forstår også godt det at mange begeistres for den stillheten som er i skogen. Men for meg er det spesielt med toget. Toget er på vei.

SYNET PÅ NORDMENN

Synet mitt på nordmenn har blitt veldig mye mer nyansert med årene. Jeg går oftere i forsvar. ”Nordmenn er kalde”, det er liksom det mantraet som går igjen. Jeg sier at Nei, nei, nei – det stemmer ikke! Man har bare ikke så mye overskudd til å gi mye til så mange. Men når det først skjer, så er det veldig stort, og bra. Man får gode venner, det tar bare litt tid. Man er ikke kald, man er bare reservert. Og kanskje litt travel også. Men det er ikke fordi man er norsk, det er fordi man er et moderne menneske. Som vil utvikle seg og være der ting skjer. Så det er mangel på tid også. Man skal virkeliggjøre seg selv hele tida. Det er sånn en annen måte å tenke på, i det moderne liv eller hva jeg skal kalle det. Jeg opplever at det er annerledes i Chile. Folk blir modnere mye fortere i Chile. Her har man muligheter til å eksperimentere mer. På godt og vondt.

Det at jeg har et norsk barn, gjør meg også mer bevisst på at det er et mangfold. Mange nordmenn er ikke klare over det selv det mangfoldet som finnes i Norge, men folk av forskjellige typer og slikt. Så har jeg en norsk svigermor som har støttet meg mye underveis. Hun er en veldig tøff dame. Men jeg ser at hun gjør ting som jeg aldri ville gjort selv. Hun liker å gå lange turer alene i skogen. Det tør jeg ikke. Jeg føler meg litt feigere enn henne. Hun er alene, og synes det er helt greit. Kanskje man blir vant til det?

Jeg prøver å ta mer ansvar for egne følelser. Ikke legge skylda på andre, men si at det er jeg som føler det slik. Kanskje fordi jeg trenger en bedre jobb, eller bedre lønn, eller kanskje litt mer sol. Jeg prøver å tenke mer på hva jeg kan gjøre selv. Selv om det kan være vanskelig. Livet er tøft av og til. Vinteren er lang. Jeg skulle hatt litt mer lek og galskap! Det skulle jeg ha hatt mer av. Flørt. ”Jeg lever og jeg har det bra!” Av og til tenker jeg at nordmenn er for problemorienterte, for hindringsorienterte. Heller enn å se muligheter. Så savner jeg ofte ydmykhet, å ikke tro man er verdensmester. Jeg møter litt ofte hos nordmenn at ”Jeg er best, jeg er suveren!”. Ting er sammensatte, ting er komplekst! Jeg opplever at det forenkles for mye, fordi ting skal være trygt, godt og snilt. Og normalt! Det som skurrer dekkes over, eller tas vekk. Jeg opplever at man er mer psykolog for hverandre i Chile. Man setter seg rundt bordet med vin og snakker om sorg, ensomhet, død. Alle de tingene vi ikke snakker så mye om her. Savn. Sjalusi. Alle de tingene. Jeg opplever mer at folk hjelper hverandre. At de er mer åpne om The dark side of the moon. Jeg opplever at det er mye fasader, og at det er institusjonene som tar seg av skyggesidene. Det har vi flyttet ut. På godt og vondt.

DET NORSKE SYSTEMET

Jeg ser at i min familie så har jeg høyere utdanning enn mine søsken. De andre tre har det ikke. Men de har det bra. Og det forundrer de seg over i Chile. ”Oi, du er arbeider, men du har det bra! I forhold til oss, som kan bli oppsagt når som helst”. I Chile kan man bli oppsagt når som helst. Det er en utrygg tilværelse.

I Norge savner jeg mer helhetlige klinikker i helsevesenet. I Santiago har de steder hvor man kan få en helhetlig diagnose, fra tåa og oppover. Man trenger ikke å gå til en masse forskjellige kontorer og skrive alle de papirer. Jeg har en venninne som opplevde å gå fra sted til sted og aldri få en ordentlig diagnose. Hun opplevde systemet som veldig upersonlig. Hun ble ikke kjent med legen sin, hun opplevde at hun ble bare et nummer. Et personnummer. Når er du født? Hva er personnummeret ditt? Hun dro tilbake til Chile, til militærsykehuset, og fikk en ordentlig diagnose der. Ironisk nok, da det var på grunn av militæret hun måtte flytte fra Chile! Hun var kjempeglad, endelig vet jeg hva jeg har! Norge, som er så rikt og har så mange ressurser, kunne ikke finne ut av det. Hun synes det er rart at man ikke kan bli behandlet bedre her. Men det er hennes subjektive mening.

En huslege! Det savner jeg fra jeg var liten i Chile. De får jo utrolig mye kunnskap om hele slekta di: ”Å, har du dét! Det hadde også din bestefar”. Og du kan ligge syk i sengen din, og så kommer han til deg, i stedet for at man må stresse av gårde. Det er kanskje litt gammeldags? Kanskje det holder på å gå tapt i Chile også? Det er en ting jeg kunne tenke meg å undersøke, for det er sikkert mye som har endret seg der også.

SPRÅK

Datteren min snakker norsk. Hun forstår en del spansk, men hennes språk er norsk. Da jeg fikk henne hadde jeg ikke så mye kunnskaper som det jeg har nå om tospråklighet og hvor viktig morsmålet er. Så jeg snakket norsk til henne, for jeg hadde videregående skole i norsk, og tenkte at det er det jeg kan mest. Hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg konsekvent snakket spansk til henne. Men jeg sang jo spansk for henne. ”Los pollitos dicen” og ”Caballito blanco”. Hun kan de sangene. Hun synger dem for meg. Og så bruker hun noen chilenske ord av og til, som bare finnes i Chile. Da blir jeg rørt. For man har en sånn… jeg kan ikke forklare det rasjonelt, det er bare en følelse. Jeg blir glad. Jeg har ikke tenkt så mye på det, hvorfor er det sånn at jeg blir glad.

I Chile har vi mye rondas – ringdanser. Der vi holder hverandre i hendene. Det har jeg også prøvd å lære henne. El patio del mi casa, es muy particular… Når jeg er i Chile så leter jeg etter barnesanger og chilenske barnebøker og slikt. Jeg prøver å finne en chilenitet tror jeg. Men jeg vet at jeg lurer meg selv. Jeg er for belest! På godt og vondt. Jeg vet at det er livsløgn. Chilenitet, hva er det? Det er noe som er i forandring. Og det er noe som skapes, av noen. Det er noen som bestemmer at det skal være det: cueca, og empanada, og … Men så vet jeg at disse dansene, de er påvirket av mange verdensdeler, og spesielt Spania. Så er det noen som sier at nei, chilenitet, det er indianere, så la oss spise indianermat, og drive med indiansk kultur. Og jeg gjør det. Men jeg kan ikke fange det heller. Det er en sånn søken. Men jeg tror de fleste har det slik. At vi søker hele tiden etter identitet. Jeg husker at jeg var på 18 september, den chilenske nasjonaldagen. Og vi skulle på La plaza, og se på toget. Jeg vekker mitt barn tidlig, vi var et sted på landet utenfor Santiago. Og det første som møtte meg, det ar gjerder. Jeg kunne ikke gå i toget. ”Men skal ikke vi gå i toget, da?” – ”Nei, vi skal ikke gå i toget! Det er myndighetene her i byen som går i toget”. Da savnet jeg Norge faktisk. Folketoget. Sånne a-ha opplevelser har jeg hatt. Det 17. mai toget liker jeg veldig godt. Det burde vi eksportere! Når vi gikk i gatene i Chile så var det jo for protest, for demonstrasjonstog. Jeg husker lydene av grytene fra de togene.

Jeg kan vel bare konkludere med at vi har mye å lære av hverandre. Og at det hele tiden er en søken etter identitet. Det er jo det jeg gjør når jeg er i Chile, søker etter chilenske sanger og sånn. Samtidig som jeg føler inni meg at det er en livsløgn. Jeg prøver å fange det, men det går ikke. Det er alltid i bevegelse, og kanskje egentlig noe som skjer i møtet med andre. Og så er det jo ting som er viktigere i møtet med andre enn bare nasjonal identitet. Det blir mer allmennmenneskelige ting, vennskap og slikt. Ting som kan skje på tvers av nasjoner. Men jeg drømmer litt om å ha et flagg en gang. Et flagg som er mitt. Jeg har aldri heist noe flagg. Jeg husker en gang da min svigermor kom med kake til bursdagen til barnet mitt, og hadde puttet et norsk flagg midt i. Da ble jeg fornærmet. Hvorfor ikke ha to flagg da? Det jeg gjorde, var at jeg laget et chilensk flagg også. Så var det begge deler. Vi hadde en sånn liten minikrig. Hun sa hun likte å erte meg med det. En 17. mai sa hun at hun tenkte på å ha to flagg på bilen. For jeg pleide å bli så irritert over at det overalt skulle være så norsk – norsk – norsk. Jeg ville lage en statistikk over hvor mange ganger det ordet ble brukt hver dag! Og jeg sa til henne om det norske flagget: ”Det er greit for meg at du er så opptatt av kristendommen!”. Flagget har jo et stort kors som for meg sier: nå er vikingtid og hedendom over. Jeg ville irritere henne litt, skape litt kaos i hodet hennes. Hvis jeg lager kluss i det viktigste for henne – hun har jo huset fullt av viking-ting. Hahaha! Men det er et vakkert flagg altså, for all del.

Intervjuet våren 2008, av Ida Tolgensbakk Vedeld