Fatmata fra Liberia, nå i Nordreisa

Jeg heter Fatmata. Jeg er fra Liberia, jeg har seks barn. Tre jenter og tre gutter. Jeg dro fra Liberia i 1990, vi hadde krig. Vi flyttet fra Liberia, vi kom til Guinea til camp, hele min familie. Så vi bodde i en camp som het Gegedou. Min mann ble drept. Vi bodde i camp, Norge bestemte for min familie, vi må komme til Norge. Vi kom til Norge 2003, november. Fra Guinea, Norge. Fra Oslo, Tromsø, Fra Tromsø, Storslett, Nordreisa. Jeg har bodd i Nordreisa i fire år og cirka fire måneder.

Jeg kom i november. Ikke kledd på jakke fra Guinea til Oslo. Jeg kom til Brussels. Jeg hadde afrikanske klær. Så vi var i flyet. Første gang jeg gikk på flyet, og alle mine barn de gråt mye: “Hvorfor mamma, skal vi reise langt?” Så ser vi flyplass, vi ser tre norske menn, de jobber på UDI, de må receive. Så en mann sier: “Hvorfor har du ikke kledd på jakke?” Jeg sier at jeg ikke tenkte at jeg må kjøpe jakke, jeg tenker Norge har sol, derfor har vi kledd på afrikanske klær. Jeg har afrikanske klær. Så jeg sitter på flyplassen: kaldt! Vi går til et annet fly, fra Oslo til Tromsø.  Det ble enda kaldere! Vi prater med to damer, de jobber på flyplass. Jeg ser en dame og en mann, who receive us. Og vi ser mye sne, alle steder hvitt! Så jeg har på sko, ikke vinter sko, så det går ikke. Damen holder min hånd, vi går inn i bilen. Hun kjører oss til mitt hus vi kommer inn og vi ser fin plass, TV, sofa, soverom, damen lager mat, vi spiser god mat, vi drikker godt vann, saft, jus. Han sier at dette er din families leilighet. Etter to dager gir han oss penger, vi må kjøpe klær. Vi går i butikken, kjøper klær, sko, lue. Damen lærer oss å kle oss. Hun kjører oss, vi ser plass, du må bo her. Ingen problemer. Etter tre dager gir han oss penger fra UDI. Ingen problemer.

Problemet, ikke bra for oss, er at dette er en liten plass, Storslett. Barna sier: “Mamma, Storslett liten, vi må finne annen plass.” Jeg sier nei, vi må bo her. Barna går på skolen, jeg går på skolen.

Jeg forventet at Norge skulle være lykkelig. Jeg var ulykkelig i leiren, det var dårlig for meg, vi fikk ikke god mat, ikke gode klær til meg og barna, barna fikk ikke god skole, bare FN og Røde Kors hjalp oss, vi fikk noe medisin. Men selv medisinen – når vi fikk god medisin, så var det noen som tok den og solgte den og gav oss Paracetamol. Men vi holdt ut.

Jeg er glad for at vi kom til Norge, regjeringen tok oss imot. Men problemet mitt nå – du vet jeg jobber ikke, og jeg trenger jobb. Og det andre: noen folk liker folk. Noen folk liker ikke folk. Du går forbi dem og de sier at du er svart. De ser deg og sier neger. Jeg føler meg dårlig, i Afrika er det ikke sånn.De sa det på orienteringen: ”Ja, du skal til Norge, noen er vennlige, andre er ikke vennlige. Kanskje er du heldig og kommer til et stort sted, kanskje du ikke er heldig og kommer til en liten plass”. Noen av de gamle folka liker ikke å se oss.

Været er kaldt! Minus! Systemet var ikke bra for meg. Kaldt, vind, mye vind. Men nå er det bedre for meg, når jeg har bodd i Norge fire år, ingen problem. Snø er ikke bra for meg, jeg liker sol. Så Afrikas sol, er fin sol. Norsk sol dårlig, men ingen problem. Jeg liker. Jeg bor her. Jeg er norsk dame, så jeg liker. Jeg har venner. Vi går på tur, vi går på fjell, vi går på ski. Vanskelig for meg. Jeg gråter, det er vanskelig for meg. Venninna mi sier “Fatmata du må komme, du bor i Norge, norske system, du må gå på fjellet”.

Liberia ikke fjell, det er flatt, ikke skog. Du går i skogen, du kommer ikke tilbake, stor stor slange. Stor løve, stor bjørn, de skal spise deg. Bare jakte. Så problem vi har i Afrika. Så jeg liker Norge. Norge tusen takk! For at jeg bor i Norge. Hele min familie, vi er glad.

Jeg må jo like været, for jeg bor i Norge! Så folk ringer meg: “Fatmata, været er bra?” Og jeg sier ”Åh, været er bra! Vi har snø, vi har is på bakken.” Og de sier “Is? Til å spise?”. Jeg sier nei. Noen ganger har jeg lyst til å vise dem. Når jeg har penger vil jeg kjøpe video og filme det, og sende det. Jeg vil at de skal se det. Men de vil aldri tro sine øyne – de vil ikke tro det før de ser det.

Og midnattssola. Vel… som jeg kjenner meg selv, fra jeg var i krigen, har jeg aldri sett noe sånt i mitt liv. På natta, ser du sol! Ikke i Afrika, natt er natt, sol er sol! Det ser rart ut for meg. Noen ganger når jeg ser det blir jeg redd!! Når vi kom i 2003, 2004, ble jeg og barna mine redde.

Jeg liker dette stedet, fordi fjellet er langt fra oss. Du kan ikke se en slange fra fjellet, komme hit. I Afrika kommer det noen ganger slange fra buskene inn i huset. Den biter folk og dreper dem. Vi har masse kryp som kommer fra bushen og inn i huset i regntida. Men her i nord har jeg ikke hatt noen problemer siden jeg kom hit. Jeg har ikke sett slange eller farlige dyr. Bare kanin. Ja, jeg liker dette stedet. Men jeg liker ikke stedet fordi jeg ikke har en jobb.

Vel, norske folk – noen av dem er hyggelige. Noen av dem vil ikke se svarte. Det er problemet. Så når du går til jobb, du vil jobbe, min erfaring er ganske annerledes. De tror jeg ble svekket i krigen. Du vet, min drøm er ikke som din. Fordi jeg føler… de drepte mannen min, så jeg tenker for mye. På skolen her, min lærer vil at jeg må snakke norsk. Du bor i Norge du må snakke norsk, hvis ikke, det blir vanskelig. Jeg vil snakke norsk, og jeg går på skolen. Jeg tenker mye. Lærere prater med meg, jeg tenker mye. Jeg ser i Afrika.  Min familie, søster, bror, jeg mistet dem. En søster og en bror bor i Guinea. Så jeg tenker mye. Snakke norsk vanskelig. Jeg finner jobb, de sier du må snakke norsk. Så problem jeg har i Norge. I Afrika min familie, gammel familie. Damer og jenter går ikke på skolen. Så min morfar bestemte at jeg ikke skulle gå på skolen. Så ikke lære å lese og skrive i Afrika. Jeg kom til Norge. Så vanskelig for meg.

Nordmenn og afrikanere er forskjellige. Vi afrikanere vi snakker høyt, vi lecture, vi snakker blablablablabla. Norske folk snakker lite. Så afrikansk system, norsk system er ikke det samme. Vi snakker høyt, norske folk snakker lavt. Og her vil de ikke ha problemer, alt er glatt. Og de holder seg til loven. I Afrika vi følger loven, og vi følger ikke loven. Noen ganger følger de loven, noen ganger ikke.

Noen ganger, måten denne mannen kom inn i mitt hus og slo meg, hvis i Afrika så vet de at det er feil mot meg. Gå til politiet og ta penger og gi til dem og be dem lukke saken. Når Fatmata kommer, si at det var hun som slo mannen. Så kommer jeg, jeg er glad fordi jeg har rett. Når jeg kommer sier politiet: “tatatatatatat, du slo ham, du holdt ham.” Bestikkelse! I Norge du kan ikke bestikke. De vil ha sannheten. Så det er ganske forskjellig i Afrika. Det er bra! Det er bra at de følger loven.

Livet i Afrika, det liberianske livet, der borte er vi fri. Hvilke som helst klær du vil ha på deg, du kler på. Den maten du vil spise, spiser du. Vi har afrikansk mat, vi har den ikke i Norge. I Afrika hvis du er tynn, så liker ikke mennene deg. De tror du er syk. Når du er feit og du har svær rompe, så liker mennene deg. Men i Norge, Europa, hvite menneskers land, ser vi alle damene er tynn tynn tynn.

Mine foreldre, moren min, de sendte ikke meg til skolen, bare guttene. Mitt språk mandingo, gammelt språk. Bare gutter går på skolen, du går ikke. For når du kvinne går på skolen, i morgen er du utdannet, så er du gift. Du må sitte på mannens hode, uten respekt, fordi du jobber, du har penger, så vil du ikke respektere mannen. Så derfor tillater ikke vårt folk kvinner å gå på skolen.

Så hos mitt folk er kvinnen alltid på bakken. Kvinnen er nede. I Norge ser vi at kvinnen er oppe. For oss skal kvinnen være nede. Jeg liker ikke det norske systemet, nei. Jeg vil alltid være nede. Selv om jeg får en norsk mann her, norsk kjæreste, så går jeg ned. Jeg har sett en norsk kvinne klappe til en mann, du kan ikke gjøre det i Afrika, hvis du slår mannen så vil han slå tilbake til blodet renner. Du går til politiet og de vil gi ham rett. Du har ingen rett til å slå mannen din. Jeg liker det fordi alltid har jeg og mitt folk mandingo, selv når en kvinne er rik, du er konge, så har du barn fra mannen. Du må respektere mannen. Hvis du ikke respekterer mannen, så blir ikke barna velsignet. Barna blir dumme. Så vi er alltid nede for mannen og respekterer ham. Mannen respekterer meg og jeg respekterer ham. Men det jeg ser her i Norge er at kvinnen alltid har rett. Men nå er alt åpent. Alt forandrer seg. Det samme systemet som i Norge, de vil ha det i Afrika. Noen aksepterer det, noen ikke.

Faren min fortalte meg en historie: du går inn i en by, og møter folk som danser med en fot. Du bør også danse med en fot. Du kan ikke få folk som danser med en fot danse med to føtter. Det er ikke riktig. Så i Norge må vi ta deres system.

Fatmata ble intervjuet av Sara Fossum sommeren 2008. Tekst: Sara Fossum og Liv Bjørnhaug Johansen.