Fra Polen til Norge for å finne ro

 Jeg er født i Warszawa, i hovedstaden. Men begge foreldrene mine er fra Radom – det er en ganske gammel, men ikke stor by sentralt i Polen. Alle besteforeldrene mine bor der. Vi måtte flytte fra Warszawa, litt tilfeldig og litt uheldig, til Lodz. Hvis du ser på kartet ligger det midt i Polen. Så det ble en slags trekant – Lodz, Warszawa og Radom, der jeg kommer fra. I tillegg føler jeg sterk tilknytning til et område nord i Polen, som heter Kashebe (på polsk Kaszuby). Delvis på grunn av spennende sommerferier jeg tilbrakte der i flere år på rad, og delvis på grunn av mine antropologiske undersøkelser jeg gjennomførte der under studiene mine. Jeg har både familie og venner der.

Viktig i denne sammenhengen er at Kashebe likner litt på Sør-Norge, kanskje særlig Østfold. Både der og her består landskapet av ikke så høye fjell, innsjøer og noen få hus på landet. Jeg tror det på en måte er derfor jeg følte meg hjemme da jeg kom hit første gang. For det er viktig å påpeke, at jeg ikke møtte det Norge man ser på turistbilder og slikt – Bergen, fjordene og de imponerende fjellene. Det var ikke noe sånt jeg møtte i Tomter, på grensa mellom Østfold og Akershus. Og likevel følte jeg meg fantastisk med det samme jeg kom hit. Som om jeg tilhørte det stedet og endelig hadde funnet det.

Norge roet meg. Det ble en harmoni mellom det som var inne i meg og det som var rundt om kring. I Polen finnes det mange ting jeg sliter med. Selv om det er mitt ’hjemland’, har jeg lenge følt meg litt annerledes der. Det har noe med den generelle mentaliteten der å gjøre, måten folk flest tenker og oppfører seg på. Det er noe ganske komplisert å forklare og sannsynligvis nesten umulig for nordmenn å forstå.

Jeg kan ikke si at jeg er norsk, for det er jeg rett og slett ikke. Men jeg vil gjerne si at jeg føler meg mer norsk enn polsk. Her trenger jeg ikke forklare sånne ting som er en selvfølge for meg, som er en selvfølge for samfunnet her, men som ikke er en selvfølge i Polen.

 Det gjelder også sånne små hverdagslige ting. Som at man ikke røyker på holdeplassen der alle andre står rundt om kring. Eller at man ikke blir sur og irritert når man må stå i kø i butikken. Jeg tror at i Polen er folk så frustrerte at de leter etter en unnskyldning for å krangle. Alt det negative må ut. Kanskje prøver de også å finne skyld i andre og ikke i seg selv. Det kan være nasjonal mentalitet (hvis det finnes noe vi kan kalle for en felles mentalitet), men det har nok også noe med verdenskrigene og den historiske konteksten å gjøre. Begge deler. Det er sånn jeg opplever det.

Jeg liker at i Norge er de aller fleste jeg treffer, hjelpsomme, snille med hverandre, og ikke ser på sånne enkle ting som problematiske. Det motsatte opplever jeg dessverre veldig ofte i Polen. Det kan være at du kommer inn i en buss uten å ha en billett. Du vil kjøpe billetten av sjåføren og han blir med en gang irritert over at du forstyrret ham når han er opptatt. Her er det ikke noe problem. Her kommer jeg inn, og sier ”hei, jeg vil kjøpe et flexikort” – og så får jeg både kortet og et smil tilbake.

Jeg har vært en slags mediator hele livet mitt – i familien, og mellom grupper. Jeg liker når folk rett og slett har det bra sammen. Men jeg observerer at beskymrende mange polakker ikke bryr seg så mye om å ha det hyggelig med de andre (nå mener jeg ikke familie og venner, men naboer, folk på jobb eller mennesker på gata). De tenker først og fremst på seg selv. Det kan ha med den nåværende situasjonen, med bestandig mangel på penger, på gjensidig respekt og tillit, at det er vanskelig. Jeg aner ikke hva som sitter i oss. Det har selvfølgelig både sosiale, kulturelle og individuelle grunner. Det jeg beskriver, opplever jeg i hvert fall i store byer i Polen. Det kan være annerledes på landet. Jeg liker veldig godt sånne små polske landsbyer. Der føler jeg meg oftest helt greit.

Det var et veldig bevisst valg å dra til Norge. I fjor fant jeg en stil fra begynnelsen av videregående, der jeg skrev om Norge. Og det var ikke min første stil eller min første tanke! Jeg hadde en veldig god venninne som var interessert i Norge. Vi hadde også sånne romanserier i polske kiosker – bl.a. Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo. Alle bøkene hennes er oversatt til polsk. Og nesten alle polske jenter og damer har lest eller kjenner til Margit Sandemo.

Sagaene om Isfolket og om trollmannen, og alle de romantiske historiene, de står fremdeles på hylla på rommet mitt i Lodz. Jeg leste dem da jeg var 12, 13, 15. Nå hadde jeg kanskje ikke likt dem så godt, for jeg er en ganske krevende leser. Nå hadde jeg kanskje likt bedre Sigrid Undset, på norsk. Men da var de perfekte. Jeg likte dem på grunn av alle disse reisene til flere fra Isfolketslekten – det var antropologi, forskjellige steder, kulturer, verdensbilder eller til og med ulike verdener. Det var dessuten en slags atmosfære i de bøkene som jeg tenkte at var mystisk og veldig norsk. Masse natur der, og jeg følte at folk der var veldig nære naturen. Den var vakker, men også litt skummel. Veldig mektig – sier man det? Det var Noe der. Noe som virket uendelig tiltrekkende for meg. Og jeg tenkte at jeg ville besøke dette landet, og sjekke om den atmosfæren virkelig fantes der. Jeg var nysgjerrig. Og det var en rar følelse av at jeg burde dra hit, særlig at jeg følte at jeg var på leting etter mitt eget sted.

Da jeg begynte på universitetet, var opplysningene om språkundervisning litt uklare, så jeg trodde at jeg ikke kunne begynne på norskkurs med en gang. Så istedenfor tok jeg Swahili! Jeg er svært interessert i språk så det var jo spennende på det kurset. Men etter tre år begynte jeg endelig på norskkurs. Læreren var polsk og en av de få oversettere fra norsk til polsk. Hun var veldig flink til å fortelle om norsk samfunn og norsk kultur. Jo mer hun fortalte, jo mer fikk jeg lyst til å dra til Norge. Og så dro jeg på besøk til en venninne som jobbet her.

Det er så rart – min beste venninne var enda mer opptatt av Norge enn meg. Hun tok et par private timer i norsk (det var nesten et vidunder å finne en lærer i norsk i Lodz), og var helt overbevist om at hun skulle bo i Norge og gifte seg med en nordmann. Og så kom jeg til Norge først! Jeg ville hjelpe henne til å få en jobb her, men først trengte hun å tjene litt penger for å kunne reise hit i det hele tatt. Så ringte hun meg en gang og ba om råd. Hun hadde fått tilbud om en midlertidig jobb i Nederland, og jeg sa ”bare gjør det!”. Den andre dagen hun var der traff hun en fyr som hun ble forelsket i, og nå er hun i Nederland med deres baby. Hun har ennå ikke vært i Norge. Hvis hun kommer hit kommer det til å være for å besøke meg. Det var da kanskje hennes rolle i livet mitt – å hjelpe meg til å finne vei hit?

Jeg husker følelsen den første gangen jeg kom hit, landet og gikk ut av flyet. Jeg vet ikke om det bare var noe i hodet mitt, eller noe mer

 objektivt. Men med en gang følte jeg at det var mitt sted.

Det var for to år siden. Og det har ikke forandret seg! Det er kanskje litt rart og sikkert veldig personlig. Sånn er Norge for meg.

Det er veldig viktig for meg å forklare at jeg ikke er en av de polske som kommer hit bare for å tjene norske penger. Penger er viktig fordi det gir en slags komfort. At man ikke trenger å tenke på om man kan kjøpe nye vintersko hvis man trenger dem. At man kan finne en jobb, leie en leilighet og ha penger igjen til mat, klær og… Som ikke er så naturlig for folk i Polen, at alle kan ha det uten problem. Så det er viktig. Men grunnen til at jeg vil bli i Norge, er først og fremst det at jeg trives her veldig godt, kan slappe av og være meg selv uten å bli nødt til å forklare hvorfor jeg tenker og opplever visse ting sånn som jeg gjør. Jeg føler meg på en måte fremmed i mitt hjemland. Mine venner og jeg kjenner hverandre veldig godt. Men det er noen spørsmål som vi ikke er helt enige om. For eksempel da jeg kom hit til Norge for første gang for å jobbe som au pair og forske samtidig. Da kunne de ikke skjønne hvorfor jeg kunne gjøre det for så lite penger – for det var bare lommepenger, 3500 (brutto!) i tillegg til mat. Og jeg skjønte ikke hvorfor de spurte om det hele tiden, gang på gang. For jeg gjorde det for jeg ville være i Norge – det var mitt ønske, mitt forskningsprosjekt, min sjanse til å lære språket og til å oppleve noe flott. Og dette var mine gode venner! ”Hvorfor skal du tjene så lite penger? -Fordi jeg vil være i Norge og gjøre andre ting! - Men hvorfor? Du må forhandle for å tjene mer!” Og så videre. Det var håpløst å prøve å forklare.

Jeg kjenner mange utlendinger som er interessert i Norge, reiser hit og/eller lærer norsk. For eksempel mine venner fra sommerskolen i Bergen. Jeg fikk stipend for å dra dit. Det er et intensivt internasjonalt kurs organisert av Universitetet i Bergen hvert år i juli, fire uker med undervisning og veldig mye forskjellige forelesninger. Der var vi cirka 60 stykker, fra forskjellige land i Europa og delvis fra Amerika. Dem snakket jeg med flere ganger, om Norge, om hva de ville gjøre her og sånn. Mange sa at ”Ja, vi liker Norge veldig godt. Vi vil gjerne være her et semester, kanskje et år, besøke hele landet og gjøre forskjellige morsomme ting. Men vi liker våre land veldig godt, så generelt vil vi tilbake dit, og vi føler ikke behov for å flytte til Norge.” Men for meg var det en drøm.

Jeg kan være litt romantisk og idealistisk, men jeg er også ganske fornuftig. Jeg står med begge beina plantet på jorda. Så da jeg dro hit første gangen, var jeg veldig bevisst på at jeg kom til å bli skuffet. Mer eller mindre. For hvis man forestiller seg sånne flotte ting, så er det selvsagt at man må møte virkeligheten. Og kanskje forandre litt sine forestillinger. Men det skjedde ikke! Jeg var enda mer overrasket over at det ikke skjedde! Jeg ble slett ikke skuffet. Selv om mitt Norge var da i Tomter, ikke på Lofoten eller Preikestolen. Så da begynte jeg å tenke helt seriøst at ”a-ha, det er kanskje den riktige veien”.

Mine foreldre er kunstnere. Det har kanskje preget meg. Det var mye likestilling i min familie. Fra barndom av hadde jeg mulighet til å si fra hva jeg tenkte, hvordan jeg oppfattet ting. Jeg måtte være ganske sterk, og ganske selvstendig og selvbevisst. Jeg visste alltid hva jeg ville. Jeg liker den følelsen av å vite hva jeg vil. Hvis jeg har et mål så motiverer det meg til å gjøre noe. Det kan hende masse overraskende ting på veien, så det kan like godt hende at jeg må forandre litt planer. Men det er i hvert fall alltid fremgang. Og hvis jeg til slutt skal til et annet sted enn jeg trodde først? Flott! For det viktigste er selve veien. Men jeg håper at det stedet er i Norge. Jeg vet at siden jeg har gjort så mye for å være her, så er det for sent for å ombestemme meg. Heldigvis har jeg ingen tvil.

Den sikkerheten baserer på både den personlige følelsen jeg snakket om, og min forkjærlighet for sosialantropologi. Jeg vet at jeg får jobbe som sosialantropolog her, og at det finnes noen her som kan sette pris på det jeg gjør. Det er mindre sannsynlig i Polen at jeg får gjøre det jeg vil. Og enda mindre sannsynlig at noen vil sette pris på det.

De to tingene er avgjørende. Og så helt på slutten kan jeg eventuelt nevne penger. Som alle må tenke på, og som jeg må tenke på enda mer enn mange av mine kjente siden mine foreldre ikke kan støtte meg i det hele tatt. Heller tvert imot. Men penger ser jeg på som en ekstrafordel ved å leve i Norge, og overhodet ikke som en grunn til å flytte hit.

Og jeg liker til og med klimaet i Sør-Norge. Det er litt kaldere enn i Polen. En ting til som mine venner undrer seg over og ler av. Men det er også et slags tegn. Nå i ettertid ser man jo tegn overalt. Mine

venner tuller med meg sånn: Ja, ja, du har jo alltid vært norsk. Det må ha vært et merkelig tilfelle at du ble født i Polen. Men så er det selvfølgelig en del som sier at jeg aldri kommer til å bli norsk

Mine venner tuller med meg sånn: Ja, ja, du har jo alltid vært norsk. Det må ha vært et merkelig tilfelle at du ble født i Polen. Men så er det selvfølgelig en del som sier at jeg aldri kommer til å bli norsk . En norsk venn jeg bor hos, i Tomter, sa det. Ikke på en skeptisk måte, men bare sånn – ærlig og fornuftig. Men det er jo ikke sånn at man skal forvandle seg helt til en nordmann. Det er bare det å få bli her, som en del av det samfunnet, det landet. Det er nok for meg. Jeg var ikke helt inne i det polske fellesskapet heller. Men det er nok å være i Norge og kunne delta aktivt i dets samfunnsliv – som akkurat den personen jeg er, kanskje ikke norsk, men slett ikke fremmed.

Når jeg snakker om det norske samfunnet, mener jeg ikke bare etniske nordmenn. Det finnes jo flerkulturelle nærmiljøer her, som det på Holmlia. Jeg liker meg veldig godt på Holmlia. Jeg ville kanskje ikke bodd her hele livet, men egentlig hvorfor ikke? I første omgang blir jeg kanskje i Tomter. Jeg har funnet en leilighet der, en fin og forholdsvis rimelig hybel. Egentlig så var det heller leiligheten som har funnet meg uten at jeg let etter den akkurat der. Det er ganske taktisk i forhold til tog og sånn, hvis jeg skal jobbe her på Holmlia. Alle tog fra Tomter stopper på Holmlia. Det gjør for eksempel ikke togene fra Moss – de stopper på Kolbotn. Det er også et tegn! Men ja – jeg kunne godt bo på Holmlia. Men jeg kunne også bodd mer sentralt i Oslo. Jeg elsker Oslo. Igjen noe som mange ikke kan forstå. For Oslo er jo ikke verdens vakreste eller mest imponerende by. Men det er veldig… mitt. Der finner jeg alt jeg trenger, en perfekt blanding i perfekte proporsjoner.

Når det gjelder selve Holmlia, er det fint både på grunn av naturen og den mangfoldige kulturen. Jeg tror at her påvirker også den norske konteksten integrering. Jeg synes det er litt feil, og kanskje ikke så veldig gjennomtenkt, at man sammenlikner integrering i Norge med den i Frankrike eller i England. Hvorfor det? Det er ikke så enkelt som at hvis visse ting skjer i Paris, så kommer det samme til å skje i Oslo. Det er ikke det. Man må huske at det ikke er bare innvandrerne som er i den prosessen, det er også det opprinnelig norske folket. Selvfølgelig så er det forskjellige forhold, i og mellom forskjellige grupper, som ikke nordmenn kan gjøre noe med. Det er veldig komplekst, det er derfor jeg bestemte meg for å se på nordmenn først og fremst. Nordmenn i den nye situasjonen, og nordmenn som den aktive faktoren, de som prøver å hjelpe de fremmede. Og de tilbakemeldinger som de får. Jeg var egentlig veldig overrasket, i begynnelsen. For jeg ville intervjue folk på Holmlia som var aktive, uavhengig av bakgrunn. Jeg trodde det skulle være en ganske mangfoldig gruppe. Men da jeg fikk den første listen med folk jeg kunne kontakte, var 99 % av navnene på lista norske. Og ett tysk. Og en tysker er jo ikke så eksotisk i forhold til Norge. Seinere fikk jeg kanskje en fra Nigeria, og en fra Iran. Men de fleste var innfødte nordmenn. Og det var da jeg begynte å tenke på hvorfor det er sånn. Hvorfor det er mest nordmenn som er opptatt av integrering. Særlig når jeg tenker på Polen samtidig. Der er det ikke så mange innvandrere. Men uansett bryr ikke folk seg om de andre. De har kanskje så mange egne problemer. De tenker ikke på ”hvordan kan vi hjelpe innvandrere i Polen?” ”Kanskje har vi sviktet dem?”. Neida, det er heller ”Å, vår regjering har sviktet oss igjen”, ”Åå, hva skal vi kjøpe til middag”, ”Åå, vi har ingen penger”. Så det er ikke viktig hva naboen din gjør, eller hvordan han har det. Uansett om han er polsk eller kamerunsk eller vietnamesisk. Vi er veldig konsentrert om oss selv, individuelt. Det er kanskje omstendighetene som gjør det. Så det var spennende å utforske hvorfor nordmenn tenker på andre enn seg selv og sine barn og sine foreldre og sine venner, hvorfor de deltar i en stor debatt om ”hvordan vi kan hjelpe de stakkars unge jentene som er fanget i ekteskap med sine fettere” og så videre.

Neste ting som er flott for meg her, er avisene. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet i Polen, for jeg aspirerte til den intellektuelle klassen, noe som krever det å lese aviser jevnlig. Jeg orket ikke, for jeg skjønte ikke poenget med å skrive eller lese om midlertidige konflikter mellom politikerne, om hvem som har lurt hvem, og om fortiden – for det er det som det står om. Om hvem som var på hvilken side under kommunismen, og hva de gjør nå, og hvor de har sine penger fra, og… Det var masse snakk om det, og penger brukt på det. I tillegg er det masse krangling og masse klaging, og omtalte saker virker ofte mer som private konflikter mellom individer enn som politiske eller samfunnsmessige spørsmål. Da tenkte jeg – hvorfor skal jeg gidde å følge en sak, som ikke har noen særlig betydning når man ser på hele historien, eller på hele samfunnet. Man glemmer den saken neste uke, når det viser seg en annen historie eller annen sak vekkende en slags negativ spenning. Og om et par måneder glemmer man også de personene som var med i det her. Det er så mange spennende og interessante ting som jeg vil gjøre, så jeg må velge hva jeg vil bruke min tid på.

Men da jeg kom til Norge, så merket jeg med en gang at det først og fremst var de sosiale spørsmålene som ble debattert, og ikke politikk... eller enkle politikere. Politikk var viktig, men da var det også politikk i den sosiale konteksten. Det var interessant! Nå føler jeg at hvis jeg en dag ikke har anledning til å lese avisen, så føler jeg at jeg mister en del av den serien. Det er demokrati i praksis, egentlig! Det er et sånt nivå som man ikke har oppnådd i Polen. Men jeg husker at når jeg gikk på norskkurs i Polen så hendte det at vi leste artikler fra Aftenposten eller andre norske aviser. Og da lo vi litt av det, for norske aviser pleier å gjenta det som er temaet for artikkelen mange ganger, sånn at det blir helt klart hva alle forfatterne mener. Så man får det i overskriften, man får det i innføringen, man får det midt i artikkelen, man får det i oppsummering. Det er ingen tvil om hva det handler om! Morsomt. Men vi kan godt se på det som en fin memoteknikk. Når man har lest avisen husker man hva man har lest. Det er ikke så verst!

Jeg tror det er en stereotypi blant polakkene i Norge at nordmenn har en følgende stereotypi om polakkene i Norge. Når man leser avisene så står det om polakker som jobber hardt og kanskje svart i Norge for å forsørge sin familie i Polen. Det er vanligvis en kvinne der som lengter etter mannen sin, gjerne med to små barn. Og vi får se bilde av dem, og barna er så søte, og barna lengter etter pappa. Og de norske journalistene følger den mannen på besøk hos familien sin i Polen. Det er veldig rørende. Det er også en sannhet. En av mange.

I Polen kan man merke og definere med en gang hvem man snakker med. Det er annerledes enn i Norge. Ut av måten den personen snakker på, ut av hva slags språk han eller hun bruker, merker man i Polen hvilken familie, hvilket sosialmiljø, hvilken utdannelse den personen kan ha. Og hva slags verdensbilde og verdier av og til. Så et førsteinntrykk kan si deg med en gang om du kan være ganske nær med den personen, om dere kan finne et felles språk eller ikke i det hele tatt. Det er flere verdener i Polen, flere sosiale verdener. Og de jeg hører som snakker polsk her i Norge, de er ofte fra andre sosiale verdener enn jeg. Jeg treffer sjelden polakker fra ’min verden’ her i Norge, og når det skjer er det aldri tilfeldig. Dessuten er nesten bare jenter. Så mine polske venner her er bare venninner.

Noen ganger prøver folk å hjelpe meg – hvis vi for eksempel er på en fest der det er folk fra mange forskjellige steder i verden. Hvis det er noen polakk der så kommer folk med en gang og sier til meg – det er en annen polsk her! Kom så du kan snakke med henne. Men hvorfor skal jeg det? Bare fordi vi kommer fra samme land? Etter et år i Norge hadde jeg flere polske venner enn norske.

Det finnes en polsk kirke i Oslo, og en polsk forening. Jeg har vel vært en gang i kirka, og en gang på et møte i foreningen. Men det er ikke helt det miljøet jeg liker.

Jeg vil gjerne jobbe eller studere i Norge videre. Men det er dessverre lettest via polakker. Når jeg sier at jeg er polsk sosialantropolog interessert i integrering i Norge, så får jeg forslag om å undersøke den polske arbeidsinnvandring til Norge. Når jeg sjekker jobbannonser på finn.no og skriver ”Polsk Norsk” på finn.no så får jeg vite at det er en ledig stilling som kontorassistent i et fagformidlingsfirma. Så da kan man være i kontakt med polakkene igjen. Men det var ikke min plan å dra til Norge for å treffe polakkene jeg ikke ville treffe i Polen! Da kunne jeg jo blitt i Polen.

Mitt første møte med Holmlia var også et tegn! Da jeg var her i Norge for første gang så dro jeg ofte med toget fra Tomter til Holmlia. Jeg la merke til at det var en stasjon på toget som het Holmlia. Etter Holmlia kom Ljan og Nordstrand med den flotte utsikten. Så jeg tenkte at dette var et sted jeg kunne bo. Og etter at jeg hadde bestemt meg for å bli au pair, fikk jeg jobb hos en familie på Nordstrand! Helt tilfeldig for jeg hadde ikke sjekket familiens adresse før jeg valgte akkurat dem.

Alle som hørte at jeg skulle gjøre mitt feltarbeid på Holmlia og som ikke hadde noe med Holmlia å gjøre, sa ”Å-å, Holmlia! Det er der alle innvandrerne på toget går av. På Holmlia må du passe på deg. Er du sikker på at du vil være der?” Jeg hørte så mange historier av folk som bor på Holmlia nå, men som hadde hatt en helt annen forestilling om det området før de – ofte med blandede følelser – flyttet dit. Bare grå blokker og sånt. Men da de dro dit, fikk de se den flotte naturen og de smilende menneskene. Er dette Holmlia?!

Jeg er glad i Holmlia, men også i mitt lille Tomter, i Nordmarka, i Akershus Festning og i Karl Johans gate. Jeg kan ikke peke på et bestemt sted. Jeg liker å forandre litt. Det er det som er mest spennende. Og det er det jeg faktisk gjør. Og fra alle de stedene sender jeg med glede smser til mine venner i Polen. Med hilsen fra mitt Norge.

                        Intervjuet av Ida Tolgensbakk Vedeld, april 2008