Lizzie

Kom fra Danmark til Rendalen i 1953

Jeg var et bymenneske, fra en litt større by. Jeg var blant annet aktiv danser i turneringsdans. Jeg var 22 da jeg flyttet hit. Jeg traff mannen min i Danmark. Han var på sjøen, det var i 1948. Jeg var nesten fjorten år. Det var ikke slik at jeg var forelsket eller noe, det var bare veldig spennende med utlendinger og å korrespondere med utlendinger. Dette var jo rett etter krigen. Det varte et års tid, men så var det bare slutt. Inntil 1952, da han kom i militæret, da skulle han være borte julekvelden og det var så veldig kjedelig at da skrev han brev til meg. Så var jeg på ferie hit året etter. Det var jo veldig praktisk å se hvordan det så ut. Men da var jeg jo forelsket, så det nyttet jo ikke å se på noe. Jeg syns blant annet at det så veldig romantisk ut å skulle bære vann. Jeg kunne jo ikke se hvor tung den bøtta var.

Så det hadde ingen hensikt sånn sett, for jeg skjønte ikke hva det innebar. Det var et veldig bra førsteinntrykk. Men det er jo noe annet når du skulle begynne å leve i det. Vi flyttet inn i en enslig, liten tømmerstue på Lomnes, med utedo og ikke strøm. Og jeg var jo vokst opp med både det ene og det andre, varmt vann og den slags. Mannen min var borte hele uka. Han var kun hjemme lørdag og søndag, for han drev i skogen. Så det var ganske tøft, det var det virkelig. Jeg holdt på å gi opp mange ganger, men så var jeg så fryktelig sta også. For jeg hadde blitt advart så mye mot det hjemmefra. Så det var det som gjorde at jeg fortsatte. Jeg skulle vise dem hjemme.. Men det var mange ganger jeg hadde lyst til å rømme, for det var virkelig tøft.  Man ble fryktelig ensom. For det var ingen som forsto hva jeg sa. Jeg hadde ikke kontakt med noen andre, for de var redd meg. Jeg så annerledes ut enn de andre.

Jeg hadde vokst opp i en by med kosmetikk, damefrisører og moderne klær, også komme opp hit hvor langbukse for damer ikke var oppfunnet enda. Jeg hadde flere par langbukser for det syntes jeg var veldig pratisk, men folk så jo på meg som om jeg var en raring. Og jeg hadde høyhælte sko, det var det ikke mange av her på den tida. Så det var veldig spesielt å komme hit. Mannen min tror jeg ikke tenkte over det. Han var jo vant til å være her, han gikk bare ut i fra att jeg trivdes.

Han hadde mange søsken, mannen min – ti stykker. Vi hadde vært og besøkt en bror av ham en lørdag og da jeg senere skulle på butikken så tenkte jeg, at kanskje jeg skulle driste meg til å besøke dem, for jeg var så fryktelig taletrengt. Så jeg lurte på om jeg skulle ta sjansen på det. Og da hadde jeg flaks for kona hans var pratisk anlagt, så hun fant fram papir og blyant så satt vi og skrev til hverandre. Og det gikk greit, for det er ikke så stor forskjell på norsk og dansk. Og da hadde du riksnorsk vet du når de skrev, men det er jo denne dialekten de prater som gjør det så vanskelig. Men jeg etter hvert lærte jeg å prate og.

Jeg måtte skrive lapper på butikken også, ellers fikk jeg ikke det jeg skulle ha. En gang hadde jeg glemt å skrive margarin, så sa jeg det, men det var det ingen som skjønte. Etter en lang stund sa en av ekspeditørene ”Åja!” også gikk han og hentet en kilo hvetemel. Etter det hadde alltid med noe å skrive på når jeg var i butikken, ellers nyttet det ikke. Men det gikk, det og!

Jeg fikk ikke noe jobb oppi her. Ingen kunne bruke meg til noe når ingen forsto hva jeg sa. Jeg var utdannet på apotek, men det var jo ikke noe apotek her i Rendal. Men siden mannen min var

tømmerhogger, ble jeg med inn i skogen og lærte hogge tømmer. Vi bodde på en seter langt inne i fjellet. I begynnelsen var det folk på de andre seterstuene, men etter hvert ble det bare oss. Men det var tøft. Særlig en gang da mannen min hogg seg. Blodet flommet og vi var ganske langt fra setra. Så jeg måtte stø ham til setra. Heldigvis hadde jeg røde kors eksamen fra apoteket. Så jeg fikk bandasjert ham og stelt ham i stand og fikk ham opp i senga og satt fram mat og drikke til ham, så var det bare å gå. Det var cirka 12 kilometer fra setra og ut til bilveien. Og et var ikke noen telefoner eller den slags på den tida. Så det var bare å begynne å gå, og håpe på at det kom en bil når jeg kom ut på fylkesveien, og dem var det ikke mange av på den tida. Da jeg hadde gått omtrent halvparten så jeg at det lyste i glass. Jeg fikk det for meg at det var en bil, så jeg løp. Jeg har aldri i mitt liv løpt så fort.  Jeg var livreddredd han skulle kjøre. ”Jeg kjører ikke når jeg ser folk komme løpende på fjellet” sa han. Men så fikk henta mannen min og kjørt ham 30 kilometerne til doktoren i bygda.  Men det gikk jo bra den gang og. Det vil helst gå bra, vet du.

Tre ganger to år var vi der fra juni til desember. Da var jeg 23 år. Jeg var med og kjørte tømmer med hest også. Så fikk vi den første gutten, da hadde vi kjøpt hus ved riksveien. Her var det strøm – det var en stor lettelse.  To år etter fikk vi en til, og sju år senere fikk vi en til. Da sa det seg sjøl, at da måtte jeg holde meg hjemme, om jeg ville eller ei.

Vi var på ferie omtrent annethvert år og hadde mye besøk her også. Det var mye jeg savnet fra Danmark. Det var så mye jeg ikke fik tak i. Rendalen samvirkelag var ikke all verdens det altså. Det var en voldsom kontrast fra byen. Det jeg savnet mest var bare det å gå i gata. Ikke for å handle noe, men var for å gå der og se på livet.

Den største forandringen skjedde egentlig da minstemann var i gang på skolen. Mannen min var jeger og så var det kommet opp plakat om opplæring av deling av kjøtt. Det var et jaktlag med brødrene hans og der sto jeg for skjæring av kjøttet. Så den ene spurte om  jeg ville være med på dette kurset. Jo, det kunne jeg jo godt. Det var ingen som fortalte meg at det var en jobb jeg søkte på. Det hadde ikke han oppfattet. Så jeg var noe forbauset da det gikk opp for meg at jeg ble tilbudt en jobb da jeg var ferdig med kurset. Så da fikk jeg jobb på kjøttfabrikken. Jeg ble der i tretten år. Det var en tøff jobb. Nå finnes det bare jenter i pakkingen, men i starten var vi åtte jenter og en mann pluss en mann og to gutter på pakking. En ku er tung. Det skal jeg love deg. Vi likte oss godt alle. Det var jo ikke noen jobber i Rendalen, så man måtte jo ta det man fikk.

Da hadde jeg lært språket og jeg tenkte aldri over at jeg var dansk lenger. Jeg innrettet meg etter det, og det gikk av seg sjøl. Det var en måte å innrette seg etter de andre og ikke holde på det en har sjøl. Det nytter ikke å prøve på noe annet. Jeg mistet ikke det danske, jeg slo om når jeg snakket med familien i telefonen eller reiste tilbake på besøk.

Det var litt pussig. Du vet to gutter i 10-12årsaldrern de kan være ganske irriterende. Jeg brukte kjeften, vet du. Så hørte jeg plutselig den ene hviske til den andre: ”pass, deg – nå snakker hun dansk”. Og så ble de plutselig så snille. Og da skjønte jeg det, men det tok litt tid før jeg fant ut hva det var. Jeg hadde ikke ordforråd i norsk til å

kjefte. Det hadde jeg ikke lært, så derfor slo jeg over til dansk når jeg virkelig ble sint. Men det hadde ungene oppdaget, spå hvis jeg slo over til dansk var det rett før det var alvor.

Det har forandret seg veldig her i Rendalen. Folk har blitt mer urbane kanskje. Mye av dialekten er borte, den har blitt mer lik alle andre. Folk har fått biler og innlagt vann og de ble mer som folk flest. Det er mindre forskjell. Jeg ser ingen forskjell om jeg hos en av en av gutta mine eller om jeg er i Danmark hos en av nevøene mine. Hus og inventar og slikt – det blir akkurat det samme. Det er ikke den store forskjellen lenger

Men det er stor forskjell på danske og rendøler. Danskene er mye mer lettlivd. De tar lettere på problemene enn rendølene gjør. Dem lager problemer ut av alt. Alt er så vanskelig.  Men det er det ikke for en danske, dem tar så mye lettere på alt ting. Problemene, dem skjøv jeg unna – det gikk likevel. Jeg så meg ikke blind på problemene, jeg tenkte – det går nok, og det gjorde det jo. For mange år siden hadde den danske regjeringen et voldsomt underskudd på valutabalansen, så praten var at nå går Danmark konkurs. Men så sarte de i gang et kjempeprosjekt som virkelig kostet flesk, og folk lurte, hvordan skal dette gå? Og da sa den danske statsministeren: ”Skal vi gå ned, så skal det i hvert fall være på første klasse med flagget til topps!” Og det er ganske typisk, det nytter ikke å ta sorgene på forskudd, man må bare ta det som det er. Så jeg hadde nok en fordel i å være dansk. Men jeg skal innrømme at å gå ned til sjøen og hente vann, det var tungt likevel.