Lizzie Brennodden

 -Ekspeditøren spurte meg: ’Skal du ha rundepler, langepler eller søtepler?’ Da sto jeg der som et mehe og ante ikke hva kroppen prate på, men det han mente var langpotet og rundpotet, og ’søtepler’ var epler. Og slik var det med så mye. Jeg skjønte ikke dem og de skjønte ikke meg.

 Jeg og mannen min som var tømmerhogger flyttet inn i en liten tømmerstue med utedo. Førsteinntrykket jeg hadde av Rendalen var kjempebra. Jeg syntes det så veldig romantisk ut å bære vann. Men jeg ante jo ikke hvor tung den bøtta var. Det var mange ganger jeg hadde lyst til å rømme, men jeg var sta og ville vise de hjemme at jeg skulle greie det. Det gjorde at jeg ble boende.

En stor forandring i livet kom etter at sønnen ble frisk etter en hoftesykdom. Lizzie ble rekruttert til en jobb på kjøttfabrikken i Rendalen.

Det var en tøff jobb, men jeg trivdes jo godt. Vi var nesten bare damer der. I bygda var jeg nok alltid den danske, men selv tenkte jeg aldri på det etter at jeg lærte språket. Jeg tror jeg innrettet meg. Det gikk ta seg sjøl. Det var nok mer en måte å innrette seg etter de andre og ikke holde på det en har sjøl. Enten får du innrette deg der du er, eller så får du bare reise hjem igjen. Den danske mentalititeten hjalp meg nok mye. Vi ser oss ikke blind på problemene. Jeg savnet jo mye fra Danmark, gå på gata, se på butikkene og livet, men jeg mistet aldri den danske identiteten. Det var nok å ringe hjem for da slo jeg over på dansk med en gang. Det var bare slik.

Les hele fortellingen hennes her.