Da hunden var barnevakt

Det var en gang en hund som ville ha en jobb. Den fikk jobb som barnevakt i huset hos en løvinne som hadde fire unger, hunden skulle passe barna mens løven var ute på jakt. Før løven gikk på jakt sa den til hunden: «Du kan få så mye kjøtt du vil, men du må ikke gnage på noe bein. Gjør du det kan det fly beinsplinter rett i øynene på barna mine, og det kan skade dem». Hunden lovte å ikke spise bein, og dagene gikk. Men alle vet jo at hunder er glade i bein, og etter en uke tenkte hunden at den ble så tykk og feit av å spise alt det kjøttet, så nå ville den ha bein.

En dag mens løveungene lå og sov tok den med seg noen bein opp på et høyt fjell og begynte å gnage på dem. Det var så deilig! Men plutselig fòr en beinsplint gjennom lufta, ned til løvehuset og rett inn i øyet på et av løvebarna. Da hunden kom hjem ble den veldig redd, for løveungen var død. Hunden skyndte seg å begrave ungen, og da løvemammaen kom hjem og ville gi ungene mat måtte hunden bære fram ungene til moren èn og èn. Først ga hunden det ene av barna til løvemor. Ungen drakk fint, og da den var ferdig hentet hunden den og ga den andre ungen til moren. Den drakk også fint, og det samme gjorde den tredje. Da løvemammaen ville ha den fjerde ungen ga hunden henne den første igjen, men den ville jo ikke ha noe. «Hvorfor vil den ikke ha melk»? spurte moren. «Jeg ga ham rett før du kom», sa hunden, «det er nok derfor den er mett».

Løvemor trodde ham, og neste dag dro hun ut på jakt igjen. Det gikk bra i to uker, og  hunden og løvebarna fikk mye kjøtt. Så mye kjøtt! Hunden fikk så forferdelig lyst på bein igjen, men for å være sikker på at han ikke skulle skade barna sprang han opp på et fjell som var like langt unna som til Ådalsbruk. Så la han seg til å gnage på det deilige beinet sitt. Men så skjedde det igjen: En splint fra beinet fòr høyt opp i lufta, helt til der løveungene lå og sov og rett i øyet til en av løveungene.

Hva skulle hunden gjøre? Da den kom hjem skyndte den seg å begrave den døde løveungen, før løvemamma kom hjem. Løven skulle igjen gi barna sine mat, og hunden ga henne den første løveungen. Den drakk fint, for den var sulten. Den andre var også sulten, og drakk. Men så hentet hunden den første ungen igjen, og ga til moren. Den var mett og god. Det var også den andre løveungen. «Hva er det med disse barna»? spurte løvemor. «Hvorfor drikker de ikke»? Hunden sa: «De fikk mat rett før du kom, og dessuten har de lekt og er slitne». «Greit for meg», sa løvemor, og neste dag gikk hun på jakt igjen. Nå gikk det 3 uker. Da kunne ikke hunden holde seg lenger, den måtte ha bein!

Nå tok den med seg noen bein og gikk opp på et høyt høyt fjell som var like langt unna som herfra til Oslo! Men allikevel så gikk det galt: En beinsplint fòr igjennom lufta den lange vegen helt tilbake til løvehuset, og rett i øyet på en av de to ungene som lå og sov.  Hunden skyndte seg hjem, den var helt fortvilet. Hva skulle han gjøre nå? Nå hadde han drept nesten alle ungene til løven, det var bare en igjen! Men den kunne ikke gjøre annet enn å begrave den stakkars løveungen, og vente på at løvemor skulle komme.

Da hun kom ga hunden løveungen til moren. Den drakk fint. Men så måtte jo hunden gi den samme ungen til moren en gang til, og da ville den ikke ha mer. Så tok hunden ungen og kom inn igjen med den enda en gang, og det gikk jo heller ikke så bra. Og at det gikk dårlig den fjerde gangen også skjønner du sikkert.  «Hvorfor drikker ikke ungene mine lenger?» sa løvemoren. «Hva er galt»? «Jeg tror de er syke», sa hunden, «jeg skal gi dem medisin». Så gikk det fire uker, og løvemammaen sa ingen ting. 4 uker uten bein er lenge for en hund, og en dag bare måtte den ha noe å gnage på!

Den sprang opp på et høyt fjell som ligger like langt unna som herfra til Drammen, og der la den seg til å gnage på et bein. Åhhhh – så deilig. Hva tror du skjedde?

Jo ganske riktig- en beinsplint fant vegen helt tilbake til løvehuset, og den ungen som var igjen fikk beinsplinten rett i øyet. Da ungen var begravet tenkte hunden: «Hva skal jeg gjøre? Løvemor kommer til å drepe meg». Den løp sin veg, helt til den kom til en gammel trollmann. Hunden fortalte alt som var skjedd, og trollmannen lot hunden få gjemme seg i huset sitt. Han lovte å ikke si noe hvis løven kom og spurte etter hunden.

 Løven hadde nå skjønt hva som hadde skjedd, og den var veldig sint. Den lette etter huden, og kom også til trollmannen og spurte etter ham der. Trollmannen sa at han hadde sett hunden.  «Den har gått til det stedet der de pleier å slakte kuer», sa han og pekte nedover vegen, «du vet jo at hunder er så glade i bein». Løven ble glad og løp dit. Nå kunne hunden komme ut fra gjemmestedet sitt, og trollmannen ga ham streng beskjed om ikke å gå dit hvor de slaktet kuer. Nei, det skulle ikke hunden gjøre. Dagene gikk og hunden hadde det godt. Men fikk den bein? Nei. Hadde hunden lyst på bein? JA! Etter to måneder sa hunden at den ville gå dit de pleide å slakte kuer, for nå hadde sikkert løven gitt opp for lenge siden og dratt hjem igjen, tenkte den. Så gikk den dit, og så seg forsiktig omkring. Så fikk den endelig tak i et bein. Herlig! Den la seg ned og begynte å gnage.  Men da kom en løve listende på lette poter: «Du har drept alle mine barn, nå vil jeg drepe deg»! brølte den, og så var det ute med den barnevakten.