Daniel Madland forteller

Jeg er kurder, fra Sør-Kurdistan. Jeg kom hit fordi det var krig i mitt land, og kurdere ble undertrykket i Irak. Jeg var 17 år var jeg da jeg flyktet. Jeg dro alene. Jeg arbeidet som kunstmaler, og tjente penger ved å sitte på gata og tegne og male portretter. Jeg har bodd over hele verden: i Iran, Tyrkia, Hellas, Italia, Frankrike, Tyskland, Danmark, Sverige. I den perioden hadde jeg ikke pass eller noen ting. Jeg måtte jobbe og finne veien selv, over grensene. Jeg søkte om asyl mange steder. Men det fikk jeg ikke før jeg kom til Norge. Resten av familien min bor litt forskjellige steder nå, i England og i Kurdistan.

Jeg har bodd i Norge i ti år. Jeg er blant annet frisør, og jeg pleier å si at jeg har cirka fire tusen fornøyde kunder! Det er en bra jobb for meg, siden jeg er kunstner og har malt mange ansikter. Det er nyttig når man skal være frisør.

Jeg har hatt mange utstillinger med kunsten min. Det bildet som henger ved baren på puben min er lillesøsteren min. Jeg malte henne for ni år siden når jeg nettopp hadde kommet hit. Hun bor fremdeles i Kurdistan. Jeg kan ikke besøke henne for det er ikke trygt.

Det tok lang tid før jeg kom til Norge, så det første møtet med landet ble ikke så overraskende. Det ble mer gradvis. Men jeg husker at jeg tenkte på at ingen har svart hår her! Og ingen hilser i hånda og med kyss. Det var ikke sånne hilsener som i Kurdistan og andre steder.

Jeg husker klimaet også. Jeg ble flyttet til Mo i Rana, og det var kaldt! Jeg likte naturen på våren og sommeren best. En annen ting jeg likte var maten. Kjøttkaker og slikt. I Mo i Rana fikk vi en gryte med noe kjøtt. Det var nytt for meg, og jeg likte den maten veldig godt. I Kurdistan var det mye ris, kylling og slikt. I Mo i Rana jobbet jeg i tre år som tolk og som miljøarbeider. Det var bra.

En god del folk sier at ”Du har blitt norsk!”. Men jeg beholder også litt av det sosiale og den åpenheten vi kurdere har. Jeg har tatt det beste fra begge verdener synes jeg. Jeg ville ikke ta og jeg har ikke tatt den tilbakeholdenheten som man har i Norge.

Jeg er musiker og sanger, og er blant annet kjent i kurdisk TV. Jeg spiller keyboard og synger. Litt orientalsk og litt pop. Jeg spiller sammen med et band. Jeg snakker sju språk, men jeg synger mest på kurdisk.

En ting som skaper store problemer for meg, og det er at jeg ikke har fått norsk pass. Jeg har bare oppholdstillatelse, og har fått avslag på søknaden om statsborgerskap. Det skaper mye problemer, for når jeg blir invitert for å spille i utlandet så må jeg søke visum og det kan ta lang tid. Det sliter jeg med – men likevel er jeg fornøyd. Det er tungt for meg. Men likevel er jeg fornøyd.

Det føles urettferdig at jeg ikke får pass. Jeg har aldri gjort noe galt, jeg har ikke mer enn parkeringsbøter. Jeg har arbeid, og betaler skatt i Norge. Jeg har omsorg for alle. Jeg synes jeg er et fornuftig menneske for Norge. Jeg kaller inn mennesker og sier – la oss gjøre noe! Med ting og tang.

Jeg er en sånn person at jeg må gjøre noe. Sånn som i dag, jeg har ikke sovet i det hele tatt på grunn av at jeg har holdt på med oppussing og slikt. Mange ville ha blitt hjemme. Men jeg klarer ikke å sitte hjemme. Jeg trenger å komme ut. Jeg gir veldig mye. Noen ganger føles det tungt. Det er veldig mange som trenger hjelp i

Norge. Både utlendinger og andre. Men jeg er glad for å hjelpe. Jeg så mye på min reise, på reisene som førte meg hit. Også her i Norge er det mye urettferdighet. Når det gjelder liv, mennesker og alt. Men det er også mye bra som jeg ikke så i hjemlandet. Det er mye snillhet.

Jeg liker meg godt her på Holmlia. Jeg pleier å si at man kan lære så mye her, helt uten å reise. I stedet for å besøke 1000 land kan man bare komme hit! Kjæresten min er fra Litauen, og jeg har venner fra hele verden. Jeg snakker engelsk med dem, men jeg kan jo mange språk. Jeg synger på norsk også!