Bertrand Besigye i Mangfoldige minner

Soldaten Ved Veisperringen Mellom Katalemwa og Kampala

Jeg var ni år da en soldat ved en veisperring

Mellom Katalemwa og Kapala i Uganda

Rettet en maskinpistolmunning mot tinningen min.

Jeg husker det kalde maskinpistolstålet

Mot mitt niårige hode,

Mitt niårige hode fylt av nordnorske ord og engelske ord,

Jeg husker det kalde maskinpistolstålet

Mot mitt hode fylt av nattskrekksyner der min fars lik

Lå i den åpne kisten og sperret opp øynene

Og lukket øynene og sperret opp øynene igjen

Ustanselig, som om han ikke kunne dø

Før han hadde sagt meg noe

Som om han ikke kunne dø

Før han hadde fått vist meg noe,

Min døde far i den åpne kisten,

Emmanuel Besigye, gulbrun i huden, gulbrun i lukten

Lå steinstille i kisten som hadde blitt fraktet

Fra nordnorsk jord til ugandisk jord

Etter vanskjøtselsdrapet på Narvik sykehus.

Jeg husker soldaten ved veisperringen.

Jeg husker det kalde maskinpistolstålet

Som stakk inn gjennom det åpne bilvinduet

Og kakket mot den tynne tinningen min

Der jeg satt i baksetet og måtte late som om jeg var syk.

De voksne sa til soldaten at de hadde et sykt barn i bilen

Som måtte til Mulagosykehuset i Kampala,

De voksne sa til soldaten at vi måtte slippe forbi veisperringen

Fordi de hadde et sykt barn i bilen som ville dø

Hvis det ikke kom til sykehus.

Soldaten sa han ikke ville nøle med å skyte barnet

Og alle i bilen hvis dette var en løgn.

Jeg så for meg at han rev oss ut av bilen,

Tvang oss ned på kne og henrettet oss med skudd mot bakhodet.

Så grønn av død militæruniformen hans var,

Så grønn av død tropeskogen var.

Grønndød! Grønndjevler! Grønnkulde!

Som har jaget meg gjennom morgener.

Som har jaget meg gjennom netter.

Grønndød! Grønndjevler! Grønnkulde!

Men han slapp oss forbi.

Jeg var ni år og plutselig hundre år.

Jeg var ni år og plutselig nyfødt

I baksetet på en bil,

På vei fra Katalemwa til Kampala, i Uganda.

Les hele fortellingen hans her.