Evelyn Anguyak Reitan
Evelyn Anguyak Reitan er født og oppvokst i landsbyen Kaktovik i Nord-Alaska, nær grensen til Canada. Der jobbet hun blant annet som kontorsjef for den inuitiske kooperasjonens forretning, som solgte snøscootere, påhengsmotorer, firehjulinger og reservedeler til disse. I 1987 møtte hun Ketil Reitan som var på feltarbeid i Alaska med hundespann, for å forske på den inuitiske hvalfangsten.
Hun ble med til Norge for ett år, før de flyttet tilbake til Kaktovik. Der bodde de i 6 år, hvor han drev jakt og fiske med hundespann. Ketil kjørte også de store hundeløpene Iditarod og Yukon Quest. Sammen med Anguyaks datter Jennifer flyttet de til Norge i 1994. En venn av Ketil fant et hus på Narjordet i Os, med muligheter for å drive hundekjøring, og det ble naturlig for familien å bli boende der. Så fikk de to gutter Vebjørn og Martin. Hundekjøring gjennom firmaet Alaskan Husky Tours spiller en stor rolle i familiens hverdag.
Det er et sterkt samhold på Narjordet og det er et godt fellesskap med mye dugnadsengasjement. Det er gjennom dugnadsarbeid og felles tiltak at du blir kjent med folk. På den måten har vi slått rot her. Det meste av kulturen fra Alaska har jeg måttet legge igjen i Kaktovik. Det er et friere liv der borte med mindre regler, og vi er mer avhengige av å bruke naturens ressurser. I Norge er jakt mye mer regulert og inuitisk jakt- og fiskekultur kan ikke drives på samme måte.
Likevel har Evelyn fått bruk for kunnskapen fra Alaska. Hun har laget klær med inuit-mønstre til bruk i hundekjøring og holder foredrag om inuitisk kultur. Hun er en av de dyktigste inuitiske skinnsyerskene, og vant konkurransen Eskimo-Indian Olympics i 1998. Jobben som kontorsjef i Kaktovik har vært en viktig erfaring og i dag er hun både regnskapsfører, sekretær, guide, og renholder for Alaskan Husky Tours på Narjordet.
Kaktovik er en liten landsby og de fleste er i slekt. Samholdet er derfor veldig sterkt. Vi reiser annet hvert år til Kaktovik på besøk, og barna synes det er spennende å gå på jakt og lære om kulturen. Det er som en stor familie. Mange ganger er det tungt å være så langt unna og ikke kunne følge med på hendelsene i landsbyen. Kaktovik vil alltid være hjem for meg…
